Toppjakt etter tiur

Selv om storfugl kan jaktes fra 10. september, faller den heftigste delen av jakten bort i Norge ettersom skogsfugljakten slutter ved juletider.

I Sverige kan du derimot jakte tiur ut januar – og snart til midten av februar med nye jakttider. Det gir best mulighet for å finne den majestetiske tiuren i toppen av ei snøkledd furu. 

Jeg blir derfor med min læremester Peter, som har jaktet tiur i Sverige i mange år, for å lære mer om vinterens store eventyr.

Vinterjakten starter på høsten

Men selv om toppjakten i januar er det store fokuset, starter forberedelsene lenge før det første snøfnugget faller.

Startskuddet går allerede når skogsfugljakten i Sverige begynner 25. august. Da ligger ikke fokus på å få felt fugl, men på å se hvor fuglen flyr opp når Peter tråkker over skog og myr. 

– Det er ren bonus om det blir med fugl hjem. Siden storfugl hovedsakelig lever av blåbærlyng, er dette en ypperlig tid for å sjekke hvor det er godt med lyng. I tillegg leter jeg etter spor og aktiviteter, sier Peter. 

Tiuren er nemlig sterkt territorial. Den tidlige starten med å sjekke jaktterrenget, gir en indikasjon om hvor innsatsen skal settes inn til vinteren. 

Når snøen faller, gjelder det å få tiuren i kikkerten – og helst i toppen av et tre. Av erfaring er det hardt arbeid og å trampe seg gjennom store områder som gjelder. Det er den metoden som gir best utbytte.

Vil du lære mer om skogsfugljakt? Sjekk JEGERs temasider!

Skare gir planendring

De skikkelige snøfallene lar vente på seg i vinter – men når snøen først kommer, er det i store mengder. Det er likevel drømmeforhold sammenlignet med fjoråret, som kun ga en dag med ski på beina.

I jaktområdet på ca 2000 hektar nord for Falun, har snøen lagt seg som et hvitt teppe. Men uken før vi skal på jakt, blir det varmegrader i de lavere områdene. Det er katastrofalt for oss som skal på toppjakt: 

– I forhold til kroppsstørrelsen har tiuren store ører. Den kan lett plukke opp lyden av ski på skare. Jeg opplever at fuglen går fort på vingene med slikt føre, sier Peter. 

Slagplanen vår må dermed modifiseres. De beste områdene i lavlandet må forkastes til fordel for å komme seg opp i høyden.

Strategisk toppturtaktikk

Basisen i Peters jakttaktikk er å ta seg rundt fra hogstfelt til hogstfelt og «røre rundt i gryta» på veien. Det er høyt tempo som gjelder, og ikke uvanlig at det blir minst 15 km på ski i løssnø i løpet av de åtte timene med dagslys som han har til rådighet i slutten av januar. 

– Idéen er som følger: Hvis det sitter fugl i hver eneste furu, er det jo helt fantastisk. Da kan du få en dag hvor alt klaffer, og du kan med letthet improvisere planen på stedet og sørge for å komme deg til et trygt skudd.

– Men hvis det er dødt i trærne – noe som mer eller mindre er fasiten i de fleste tilfeller – har du to alternativer: Vente på at en fugl blir sulten og flyr opp, eller å ta saken i egne hender og støkke fuglene opp fra bakken, forklarer Peter. 

LES OGSÅ: JEGERs store test av jaktdresser

Er det tiur, er det håp

Når en tiur støkkes, flyr den vanligvis til ei furu med god oversikt for å få kontroll på situasjonen. Fluktavstanden er sjelden lengre enn 500 meter. 

– Så med andre ord: Støkker du en fugl, er det håp, gliser Peter. 

Med rådyr og elg er det ofte håpløst å gå etter støkket vilt, men på toppjakt må storviltjegerne snu om på hodet. En støkket tiur gir håp på flere plan:

Du vet at du er i et område/ i riktig høyde der fugl oppholder seg. I tillegg vet du at fuglene ikke trykker for hardt, slik at det er sjanse for å få flere på vingene. Men kanskje best av alt: Nå vet du endelig hvor du skal gå. 

«Det er dette som er helt fantastisk. Toppjakten er noe du virkelig må jobbe med for å få til. Ingenting kommer gratis i dette harde miljøet. Så er da også belønningen desto mer kjærkommen når alt klaffer, smiler Peter over hele ansiktet.»

– Ikke glem at tiuren er en stor fugl. Særlig om vinteren tar enhver flytur på kreftene, og energi er noe de helst vil spare mest mulig av på grunn av kulda, forklarer Peter.

Kortere flyturer enn 500 meter er ikke uvanlig, og retningen er ofte mer eller mindre en vei.

– For en toppjeger betyr en støkket tiur at jakten for alvor har begynt, fastslår Peter med stort mot.

LES OGSÅ: På skogsfugljakt med treskjeller

Viktige verktøy

Er du kjent i området, tar det ikke lang tid å klekke ut en plan. Hvis du er på nye jaktmarker, er Google Maps din beste venn. Kartfunksjonen og satellittbildene viser vei både med tanke på sikkerhet og sannsynlighetsberegning: 

Tiuren blinker seg ut ei furu med god utsikt, noe den ofte finner midt på eller i kanten av hogstfelt, eller oppe på koller der de havner høyere enn de øvrige trærne. Let derfor på Google Maps etter et perfekt utkikkstårn for en støkket tiur.

Her er det klart for «katt og mus», for dette kan foregå i flere trekk hvor fuglen flyr videre for å sette seg ved neste hogstfelt. Det er mange faktorer som spiller inn for jegeren i denne fasen.

– Lyd fra ski og truger, kvisteknekk i tett skog og klær som gnisser, er viktig å eliminere. Videre vurderer jeg muligheten til å komme inn på skuddhold uten å eksponere meg for mye, der kamuflasje spiller inn. Men viktigst av alt er trygg skyteretning, understreker Peter. 

Toppjakten tvinger nemlig jegeren til å begå en kardinalsynd; skyte uten kulefang. Peter har selv mange ganger måttet holde igjen skudd på grunn av bebyggelse bak. 

– Dette er noe du MÅ ha fremst i pannebrasken! Vær sikker på omgivelsene og hva du får som bakgrunn, noe Google Maps kan hjelpe deg med.

Toppjegerens topp tre

1) Bli kjent med terrenget. Da vet du hvilke områder du skal fokusere på, og hvor du kan skyte på tiur i topp. 

2) Kle deg lett for en aktiv jakt. Du skal starte kaldt, og jobbe deg varm. Bruk gjerne syntetisk stillongs/superundertøy som kan fordampe fukt raskt. 

3) Ikke vent på at tiuren skal komme til deg. Rør gjerne rundt i gryta med avstikkere hit og dit. Ser du støkket fugl, skal du følge retningen og holde oppmerksomheten rettet mot tretoppene i den retningen tiuren fløy. 

Kle deg smart

Vi peser oss opp i terrenget fra lave områder med skare. Etter 150 høydemeter begynner ting å skje: Skaren blir til fin løssnø, og håpet stiger i takt med hvert stavtak. 

Men det har også blitt kaldere: Gradestokken kryper fra -16 nedover mot -20. Jeg begynner å forstå Peters råd om bekledning: «Start jakten kald, og gå deg varm». 

– Start med superundertøy og stillongs innerst og et vindtett lag utenpå – det er nok. Tempoet blir høyt når du skal dekke store områder, og da er det ikke lurt å kle seg slik at du må stoppe for å ta av svett tøy. 

Kamuflasje er også viktig. I år har falt valget på Sitka og deres Open Country camo, istedenfor Forsvarets klassiske overtrekksklær. Grunnen er enkel: 

– Da slipper du et ekstra lag som gjør det vanskeligere å få tak i ammunisjon eller telefon. Med mindre klær går du lettere og lengre, noe som øker sjansen til å se fugl, forklarer Peter. 

Vasker du ulltøyet etter hver tur? Ikke gjør det – les vår guide.

Første tiurmøte

Og det er nettopp det som skjer: 

Oppe i høyden står vi i knedyp løssnø før vi vet ordet av det. Diverse avstikkere hit og dit uten hell har gjort at vi legger skitraseen langs ubrøytede skogsveier for å bevege oss raskere over bakkar og berg. 

– Stopp! Der er det en tiur, hveser Peter og fisker fram magasinet fra innerlomma. 

Gjennom en liten luke mellom ei bjørk og ei furu, på den andre siden av ei stor gran, kan jeg skimte «gamlefar sjøl» der han sitter i solveggen med nebbet i været. Det er nesten som planlagt: De kalde dagene gjør at tiuren vil opp i solen for å varme seg, særlig på ettermiddagen. 

Det er bare et problem: Bebyggelsen 2 km bak fuglen gjør det umulig å skyte herfra. 

– Vi må rundt, hvisker Peter. 

Det innebærer å gå 100 m tilbake, for så å slå i en bue rundt og forhåpentligvis komme i stilling med trygg skyteretning.

Den viktige sikkerheten

For første gang under jakten senkes farten. Temperaturen glemmes helt, og de mentale skyggelappene dukker opp. Det er en ting i tankene, og det er at denne fuglen skal vi få.

Med huket rygg snur vi oss sakte rundt for å følge sporene våre tilbake i dekning. 

Selv om ski er det letteste framkomstmiddelet, er det ofte nødvendig å snike seg de siste meterne uten ski. Ellers vil du fort oppleve å hekte deg fast i kvister eller havne i en dårlig stilling når du skal skyte.

Selv om vi nå har gått litt over 10 km på ski, føles de siste meterne alltid som de lengste. Etter hvert eneste skritt er usikkerheten tilstedeværende; sitter fuglen fortsatt, eller har den sett oss?

Når vi endelig har kommet oss rundt i en skyteretning som unngår bebyggelsen, må vi fram og tilbake, opp og ned for å finne en luke. 

Men til sist, som et mirakel, finner Peter en luke mellom noen små grantrær. Og der – på den andre siden, ca 150 m unna, sitter gamlefar og aner fred og ingen fare.  

Viktig våpenvalg: Test av rifler til småviltjakt

Usikkerheten etter skuddet

Peter børster snøen av rifla i samme bevegelse som han legger seg ned. Han skyver sekken forsiktig foran seg i snøen til han får en riktig høyde på anlegget. 

Rifla legges varsomt ned på sekken, før han kryper sammen nede i snøen bak kolben. Et svakt utpust, og lyddemperen piskesnert skjærer gjennom skogens stillhet.

Når ekkoet har lagt seg, hører jeg bare lyden av to slitne jegere som hiver etter pusten. Selv om vi er ganske trygge på at skuddet satt, er man aldri 100 prosent sikker før fuglen ligger i sekken. 

– Så du noen fjær? spør Peter.

– Nei, jeg klarte ikke å se godt nok gjennom den trange luken til å fastslå om den fløy eller falt, svarer jeg. 

Situasjonen ble som den ble: Nåløyet vi fant, var Peters eneste mulighet. Et manuelt søk må til. Vi spenner på oss skiene igjen og siger framover mot skuddstedet med alle sanser i helspenn. 

Jaktens belønning

Men søket blir kortvarig: Med fjær strødd utover hele bakken, er det ikke vanskelig å finne fuglen på hogstflaten der han satt. 

– Det er dette som er helt fantastisk, smiler Peter over hele ansiktet. 

– Toppjakten er noe du virkelig må jobbe med for å få til. Ingenting kommer gratis i dette harde miljøet. Så er da også belønningen desto mer kjærkommen når alt klaffer, legger han til.

Det er vanskelig å være uenig. Til tross for 5 kg ekstra i sekken, blir turen ned til bilen likevel litt lettere når alt klaffer helt på tampen av sesongen.