Nye hjortejegere

Nå endelig har karene noen dager fri til hjortejakt sammen med far til Knut Håvard som disponerer terreng der det kan felles tre hjort. Og dette året er det til og med en kronhjort på kvoten. Så her er det både spenning og store forventninger!

LES OGSÅ: Bomskuddet

Planlegging og tilrettelegging. 

Det er viktig at førstegangsjegere får en god mulighet til å felle dyr. Tradisjonelt har de fleste hjorter på denne eiendommen vært felt på innmark, og det er her førstegangsjegerne har sin beste sjanse. Men det er forskjellige ting å ta hensyn til. Hvor er det husdyr på beite? Hvor skal det beite husdyr når jegerne kommer? Og hvor er det beste hjortebeitet? Jeg kontakter grunneieren og bonden som driver jorda, som forteller hvor det blir husdyr på beite framover høsten. Grunneieren er behjelpelig med å flytte et jaktskjul, og forteller at han har sett bra med dyr i det siste.

Jegerne kommer 10. oktober, da er det brøletid og brunst, og gode jaktmuligheter. Jeg møter Knut Håvard og far hans om kvelden og planlegger, Henrik kommer ikke før senere utpå kvelden. Vi avtaler tid og sted neste morgen. Jeg skal gå med Henrik, mens Knut Håvard skal gå med sin far. 

Uttelling på første økt

Vi drar ut når det begynner å lysne. Å komme usett og lydløst på post om morgenen er alltid en utfordring. Henrik og jeg smyger så forsiktig vi kan fram til skjulet og setter oss inn. Vi hører brøling, men ser ingen dyr. Det lysner uten at det kommer dyr og håpet blir mindre. 

Da lyder plutselig et smell! Det måtte være Knut Håvard. Snart ei melding på telefonen – ungkolle skutt. Henrik og jeg blir sittende litt til før vi avslutter jakta og går mot skuddplassen. Før vi kommer dit får vi melding om at «ungdyret» er en stor kalv! 

Så møter vi noen fornøyde jegere: Knut Håvard har skutt sin første hjort! De ser først noen «skygger» øverst på et jorde, men se forsvinner lenge før jegerne er i posisjon. De posterer i skogkanten, siden far av erfaring vet at det ofte trekker dyr over her om morgenen. 

Og det akkurat det som skjer: Når det blir greit skytelys, kommer det fire dyr, kolle med kalv, og to som er mindre enn kolla og større enn kalven. De mener det er ungdyr og skyter et av disse. Når de går fram, ser de at det er kalv. 

Nå starter en veldig viktig del av jaktopplæringen: Å ta vare på dyret på best mulig måte. Dette er mat og skal behandles deretter. Nå har vi god tid, de vante jegerne forklarer og instruerer. Dyret åpnes i buken og det vises hvordan vomma tas ut. Før vi forlater området, planlegges kveldsjakta og hvordan det skal posteres.

Her er det lettvint med transport av dyret. Kalven løftes inn i en bil og tas med til slakting. Der blir det videre instruksjon, og førstegangsjegerne er interesserte og lærevillige. Knut Håvard fører kniven, bruker god tid og blir veiledet trinn for trinn. Senere henger et fint slakt på 34 kilo i garasjen. En veldig god start!

LES OGSÅ: Hjortejegere ved Galdhøpiggens fot

Kveldsjakt med en hel bøling på post

På kvelden går Knut Håvard og far til skjulet, mens Henrik og jeg går på den andre sida av gården og posterer mot et jorde der det har vært bra med hjort den siste tida. Her har vi god tru på hjort i kveld. Vindtrekken er attpåtil perfekt.

Knut Håvard og far har også godt håp om dyr på sin post. Men etter en stund på post begynner det å skje helt andre ting. Bonden som driver jorda kommer for å hente en stor flokk sau som har gått på beite. Hele flokken blir drevet rett forbi jegerne som sitter i skjul, og over jordet foran posten. Der er det fullt av sau og jagere, kjerringer og unger, og en kar på ATV! Det er bare å ta det med godt humør, noen hjort kommer det ikke den kvelden.

Henrik og jeg sitter uforstyrret. Vi sitter en time. Det begynner å skumre. Nå er tida der, nå kan hjorten være her når som helst. Da skjer det. Vinden snur. Vindtrekken kommer rett i ryggen på oss. Kveldsjakta er mislykket både for Hendrik og Knut Håvard. Men hjortefall første jaktdag er ingen misfornøyd med.

Planen for neste dag er skogsjakt, å jakte opp mot fjellet. Men nå er værvarslet så dårlig at det må utsettes. Vi avtaler å møtes klokka halv sju for morgenpost.

Mørk oktobermorgen

Svart høstdemring. Regn og vind. Regnet pisker mot oss, og vinden suser i skogen. Nå er det lett å gå stille mot skjulet og vi smyger oss inn. I kikkerten ser jeg «skygger» på jordet. Der går det hjort, tre-fire eller kanskje flere. I skogen nedafor brøler det grovt, og i lia ovafor brøler det. Nå er det bare å vente og håpe at dyra går her til det blir skytelys. 

I en mørk oktobermorgen med regn og lavt skydekke kommer dagslyset utrolig sent. Det føles uendelig sakte når dyra går der og jegeren venter på skytelys.

LES OGSÅ: Fra elgjeger til hjortejeger

Kronhjort. 

Dyra på jordet er fortsatt utydelige skygger. Vi ser fem-seks dyr – og så kommer det ett til fra skogen over. Denne «skyggen» er større og brøler! Den går ei stund ved de andre dyra, så siger den nedover. Kommer på fint skuddhold foran posten, men skytelyset er for dårlig – og bukken forsvinner inn i skogen. 

Senere kommer den fram igjen, men nå på lengre hold. Den går mot kollene og blir stående å brøle. Dyra foran oss blir tydeligere, det blir sakte lysere. Jeg bruker stadig kikkerten, ser nå sju dyr, men nå er det bare bukken som er interessant. Jeg ser at den er stor. Veldig bra bukk med stort gevir. Jeg hvisker korte beskjeder til jegeren. Igjen begynner bukken å gå nedover, stanser og brøler. Nå er skytelyset greit nok.

Nå må det skje. Jeg gir beskjed om avstanden og Henrik er klar for å skyte. Men så går bukken videre, nærmer seg skogkanten, der den stanser og brøler. Nå må det skytes. Skyter han ikke nå, kan det være for sent. Men jeg kan ikke mase på en førstegangsjeger som konsentrerer seg om et godt skudd. For en vant hjortejeger er sekundene nå uendelig lange. Bukken står rolig. Så kommer skuddet. Bukken siger rett ned. 

– Lad om! Vær klar! Jeg gir en klar ordre til jegeren. Jeg vet ikke hvor skuddet sitter, og det er aldri godt å vite hva en påskutt kronhjort kan finne på. Det er bevegelse på hode og gevir, men bukken blir liggende rolig. Det er bare å gratulere jegeren – og si at det kan bli lenge til neste gang han får sjansen på en slik kronhjort.

Jaktkompisene har søkt ly for været og står bare og venter. Nå får de gladmelding på telefonen: «Skutt bukk»! De har hørt brølinga, og hørte skuddet. Nå er de så spente at de kommer settende med det samme. De har ikke tålmodighet til å vente!

Skytter og guide sitter fortsatt i skjulet når jaktkompisene kommer. Gratulasjoner til Henrik! Har dere ikke vært framme og sett? Bukken ligger der, så vi går alle fram. Det er en stor kronhjort, grovt og langt gevir med tolv tagger. Den ene gevirstanga er deformert, har en underlig bøy. Dette blir kommentert negativt, men da ler Henrik: Det er det ingen i Fredrikstad som forstår noe av! Hvordan geviret ser ut, betyr lite. Dette er et jaktminne som skal på veggen heime i Fredrikstad. 

Så da er det bare å hente firehjulstrekker og tilhenger. Kronhjorten lastes opp og kjøres til slakting. Nå blir det ny lærdom for førstegangsjegerne. Å slakte brunstig kronhjort er ikke det samme som å slakte kalv, for slakting av bukk er noe de fleste har respekt for. Der lukter stramt, og det skal lite til for å sette vond smak på kjøttet. Guiden får jobben, drar kniven og gir instruks til de andre. De får forklart hvor viktig det er å være renslig og nøyaktig, de får lære og ser hvordan det gjøres. Slaktet veies til 122,5 kilo. Tidligere på høsten med fett på kroppen har nok denne hjorten vært betydelig tyngre.

Denne dagen er jegerne så fornøyde at de dropper kveldsjakta. Men morgendagen må planlegges. Jakta opp mot fjellet ble utsatt på grunn av været. I morgen er det meldt bra vær, men vindretninga blir feil for å postere der oppe. Det nytter ikke. Men jakt skal det bli. Lokale kontakter organiserer jakt på et annet terreng.

Les også

Test av 160 rifler

På jakt etter rifle? JEGER har testet 160 rifler og laget en guide til deg som skal kjøpe jaktrifle. Her finner du all info du behøver om merke, rifletype, kaliber, presisjon og valg av riflestokk.

Skogsjakt

Nå får førstegangsjegerne oppleve skogsjakt der de må opp gjennom bratt og ulendt li før de kommer opp der postene skal sitte. Her blir det fire poster og nå skal førstegangsjegerne postere alene. Her er sjansen for dyr like stor på alle postene. Av praktiske årsaker blir de som er ukjente i terrenget plassert på de første postene, og vi som kjenner terrenget går til de innerste postene. I dette terrenget kan der skytes alle typer hjort, men kun en voksen bukk. 

Nede i lia går det tre drivere. Det første som skjer, er en ungbukk som kommer mot innerste post uten at der blir skuddsjanse. Bukken i setter full fart mot naboposten, og der smeller det.

Melding på radioen: Skutt bukk, liten sekstagger.

Senere melder en av driverne: «Kunne skutt bukk her, den tar i vei mot postene!»

Det er Henrik som sitter på fremste post, han ser bukken på langt hold i lett trav. Så er det Knut Håvard som ser den på tre hundre meters avstand, det samme på neste post. Innerste post får bukken på hold, men siden det ikke er lov å skyte flere bukker, tar han opp mobiltelefonen og tar bilder av bukken som passerer!

Senere er det samling ved bukkefallet. Her blir det ny instruksjon på utvomming av bukk i felt. Så får førstegangsjegerne «æren» av å dra bukken ned fra fjellet. Veteranene slenger rifla på skuldra og går rolig etter. De synest det er helt greit at yngre krefter får slite og dra hjort. De nye må lære at hjortejakt ikke bare er skyting, men slit og tungt arbeid i ulendt terreng. 

Dette er siste jaktdagen til Henrik, siden han må reise. Jobb og familie venter. Disse dagene har han fått oppleve hjortjakta på flere måter, til og med skutt stor kronhjort og er selvfølgelig veldig godt fornøyd. Knut Håvard har en dag til, og da blir det mer hjortjakt!

Ny sjanse

Neste dag er værvarslet og vindretning bra for den tidligere planlagte jakta. Vi skal starte når det lysner, men regnet siler ned og skodda ligger tett oppe i fjellet der postene skal være. Vi må vente. Yr og Storm lover lettere vær, men det lir ut på formiddagen før vi tar i vei. 

Nå jakter vi sammen med nabojegere og flere dyr kan skytes. Tre jegere skal opp i fjellet, to skal drive nede i lia. Når vi kommer opp, er det fortsatt litt drivende skodde, men forholda blir bedre. Det blir sikt til å skyte. Her finnes en favorittpost der det ofte kommer dyr, så der skal Knut Håvard få sjansen. Vi går stille og forsiktig fram til posten. Jeg peker på hvor han skal sitte og hvisker lavt mens jeg peker ut hvor dyra bruker å komme. Så trekker jeg meg tilbake og setter meg noen hundre meter lenger bak.

Ut i drevet kommer det hjort mot Knut Håvard, kolle og kalv. Men det kommer ingen smell. All respekt for en ung jeger som holder igjen skuddet når han ikke er sikker. Men lengre bak sitter en, og der stuper kalven! Så ble det hjort i dag også. Og Knut Håvard får igjen «æren» av å dra hjort ned fra fjellet. 

Men nå er det siste dag for Knut Håvard. Nå har han fått fire jaktdager, opplevd forskjellig jakt, jaktet i forskjellig terreng, og fått være med på hjortfelling hver dag. Og han har skutt sin første hjort!

Det skulle nå være rart om disse nye jegerne ikke kommer tilbake?