Da fjellets evige vandrer viste seg

Et hvitt teppe har for lengst lagt seg over landskapet. Sommerens fargerike, frodige løvskog står nå naken og rimfrossen. Fuglesangen er fraværende. Det kan virke som naturen har gått i dvale.

Det eneste tegnet til liv er en hakkespett som jobber innimellom et stykke inne i dalen. Ettersom vinterdagene går, blir historier om dyrenes strevsomme hverdag i den harde, kalde vinteren, tegnet ned i snøen.

Gaupefamilie på tur

Et stykke inn i dalen ser jeg at en gaupe med sine to fjorårsunger har gått forbi jeger- og fiskeforeningens hytte. Sporet fortsetter over et islagt vann. Jeg kan se i snøen at ungene har lekt seg på ferden, mens gaupemor har gått målbevisst og årvåken. 

Er det mangel på byttedyr som driver dem ut av dalen? Nei, senere ser jeg mye spor etter hare, fugl og smågnagere. Kanskje det rett og slett er ren eventyrlyst som også driver dem videre.

Gjennom et skogholt som ligger mellom to fiskevann, har måren sin faste rute. Den vandrer helst i skogen, gjerne i ly av nattens mulm og mørke, og sjeldent over åpne flater. Det er nok derfor den blir kalt skogens skygge.

Elgens endelikt

I det jeg nærmer meg enden av dalen, legger jeg merke til at revesporene blir mer og mer konsentrerte i kanten av vannet. Slintrer med kjøtt og blod ligger strødd rundt et elggevir som stikker opp av isen.

Naturen kan være nådeløs iblant, men den enes død er den andres brød. Slik har det alltid vært, og slik kommer alltid til å være. Det blir bare synligere og synligere jo høyere opp man kommer i økosystemet.

Senere samme kveld sitter jeg i en gammel furuskog innerst i dalen. Lommer med kvae eksploderer i tyribålet, mens en ugle tuter i det fjerne. Hundene ligger bekymringsløse i snøen og samler krefter til hjemturen. 

Jeg tar innover meg inntrykkene fra dagen. Tankene vandrer rundt om hva som har vært den store elgoksens skjebne.

Hva har tatt livet av et så stort og robust dyr? Har den gått gjennom isen tidligere i vinter? Har den blitt skadeskutt under elgjakta eller blitt syk? Det vil forbli en uløst gåte.

Nysgjerrig ide

Hjemme igjen, en god times kjøretur fra dalen jeg stadig vender tilbake til, er elgen fortsatt i tankene mine. Hvilke dyr vil nå livnære seg av det enorme kadavret? 

En ide dukker opp i hodet mitt: Dette kan bli spennende å følge med på gjennom en lang vinter. Jeg setter like godt ideen ut i live og sender en søknad til Statskog som er grunneier i naturreservatet: Kan jeg få sette opp viltkamera ved elgen?

Svaret kommer raskt. Statskog er utelukkende positive til å følge med på naturens gang. Tillatelse blir gitt under forutsetningen at jeg passer på å følge Datatilsynets regler for overvåkning, og setter opp behørig merking rundt viltkameraet.

Spor i snøen

Entusiasmen er stor når jeg noen dager senere på nytt spenner på meg skiene. Denne gangen tar jeg turen innover med viltkamera i sekken.

Idet jeg nærmer meg stedet der elgskrotten lå, blir jeg vâr ferske spor etter et stort rovdyr som tegner seg tydelig i snøen. De minner om bjørnespor, men er rundere og mindre. Viltkameraet blir raskt satt opp. 

Resten av dagen blir brukt til sporing for å lære mer om dette dyret. Turen opp dalsiden er seig. Det er strevsomt å «henge på» dette vesenet som tilsynelatende uanstrengt forflytter seg over store avstander.

Der jeg tråkker gjennom med skiene, flyter de store labbene oppå snøen. Den er tydeligvis revirhevdende, for det er tett mellom markeringene. 

I den snøfrie lyngen under et barheng, har den hatt dagleie før den har vandret ut av dalen. Hvorfor har den forlatt området? Kanskje den er våryr og på leting etter en make?

Ingen livstegn

Ukene går før jeg får tatt turen innover til favorittdalen min igjen. Nå er det rett etter påske. Det er blitt åpne råker langs elveutløpene, solen begynner å varme i bjørkeskogen og våren er i anmarsj.

Men i løpet av høytiden er det bare en nøtteskrike og et par nysgjerrige skiløpere som har besøkt plassen. 

Reven har holdt avstand etter at kameraene ble satt opp. Den er tydelig skeptisk til menneskelige inngrep i naturen. Kanskje er det derfor den er blitt så tallrik. 

Det er heller ingen tegn etter rovdyret jeg er på jakt etter. Det virker som han også har skygget banen en stund. Jeg velger likevel å la kamera stå oppe litt lengre, i håp om at det skal by seg en ny sjanse.

«Pulsen stiger idet jeg nærmer meg: På lang avstand ser jeg mye spor rundt elgkadavret. Hele området viser seg å være hardtråkket med ferske spor etter rovdyret!»

Endelig besøk

Et par uker senere er jeg igjen på tur til elgkadaveret. Pulsen stiger i det jeg nærmer meg: Rundt elgkadavret ser jeg på lang avstand at det er mye spor. 

Hele området viser seg å være hardtråkket med ferske spor etter rovdyret! Det er gjort en enorm innsats for å få seg et måltid. Rundt skrotten er det gravd dype hull ned i snø og is.

Min iver etter å komme ned til sivilisasjonen igjen er for en gangs skyld stor. Nå har jeg mest sannsynlig et minnekort med mange spennende observasjoner på.

Bildene som senere blir lastet opp på datamaskinen, er fra morgentimene, bare 5-6 timer før jeg var der. Bilder viser to dyr som nesten poserer fremfor kameraet. 

Det er jervene som har vært på ferde – og jeg syns selv jeg har fått helt unike bilder av den, noe jeg får lyst til å dele med flere. 

Våren kommer

Våren har for alvor begynt å få overtak, når jeg i soloppgangen spenner på meg skiene og tar fatt på vinterens siste tur til dalen. Mange av trekkfuglene har allerede kommet.

I skogen kvitres det flittig, og familieforøkninger ser ut til å bli utropt fra hver en tretopp. Havørna skriker stadig mens den glir på stive vinger høyt oppe på en dypblå himmelhvelving. 

Innerst i dalen kan jeg høre en tiur som knepper i skogen over meg, som en oppvarming til vårens leik. Den er tydeligvis høy på seg selv, for det virker ikke som den er det minste bekymret for steinrasene som buldrer i ura ovenfor den.

Et siste møte

Jeg smyger meg fram til kanten av vannet der elgoksen lå på isen. Her blir jeg sittende til solen har passert på sitt høyeste – og enda en stund – i håp om å få et glimt av jerven. 

Jeg tenker på dens lange vandring gjennom daler og over fjell. Fortellinger om dens innbitte natur. Beitenæringens fortvilelse når den senhøstes hamstrer mat til vinteren.

I det jeg holder på å duppe av, hører jeg en kråke som sladrer på den andre siden av dalen. I furuskogen under fjellet får jeg se en mørk skygge som forsvinner mellom trærne og blir borte. 

Var det jerven jeg fikk et glimt av? Det er det bare den som vet i denne omgang. Men jeg håper jeg også neste vinter får se tegninger i snøen etter jervene i Sagvassdalen.