Sjøl har jeg overhodet ingen betenkeligheter med å innrømme at jeg gjennom alle år har hatt stor glede av å ta vare på mye av det jeg har skutt gjennom årenes løp, og kanskje særlig gevir fra vårt minste, men samtidig vakreste og mest interessante hjortevilt, nemlig rådyret. Og i løpet av femti år blir det unektelig en del rådyrgevir.
Avhengig av hvor ivrig Dianas tjener man har vært, kan det jo etter hvert bli noen plassproblemer og en enda større utfordring kan da fort være at fruen i huset som oftest ikke deler den samme glede og entusiasme for akkurat denne samlerinteressen.
Men siden hun for mitt vedkommende med stor sannsynlighet ikke kommer til å lese denne artikkelen, tar jeg sjansen på å innrømme at, jo, jeg kunne garantert vært flinkere til å tørke støv av samlingen med «likdeler» fra bukkene mine!
INGEN TROFÊJEGER: Det er ikke alle som er like interessert i å ha gevir på veggen, men kanskje de kan spises også?
MINI-SKULPTURER
Det gir meg uansett like stor og daglig glede å kaste et blikk eller to på min personlige «Wall of fame» som påminner meg om mange, mange spennende jakter og trivelige opplevelser sammen med gode hunder og trivelige jaktkamerater.
For meg er rådyrgevir vakre miniskulpturer, ikke to er like, men uansett størrelse og form, naturens fascinerende kunstverk er påvirket og utformet i stor grad av dyrenes leveområde og de evig skiftende forhold som råder.
Ikke minst er det over tid svært interessant å se hvordan rådyrgevirenes lokale utvikling endres under påvirkning av vinterens snø og kulde. Generelt er det grunnlag for å si at det felles flere bukker med store gevir etter en foregående mild, snøfattig vinter enn motsatt.
På mange måter er gevirene også å sammenlikne med idrettsheltenes pokaler og medaljer, de vitner om at jeg faktisk besitter en del grunnleggende kunnskap og ferdigheter som er nødvendig for å lykkes som jeger; viltkunnskap og skyteferdigheter, utholdenhet og nødvendig innsatsvilje.
Og selv om en slik samling følgelig også kanskje kan sies å være en «skrytevegg», hevder jeg bestemt at formålet først og fremst er at dette betyr mye for meg personlig og den jeg er, og således styrker og understreker min grunnleggende jegeridentitet.
Kanskje skyldes også min fascinasjon og interesse for å ta vare på rådyrgevir nedarvede fysiologiske behov og instinkter fra en titusenårig sosioøkologisk veidemannsarv, som mer eller mindre ubevisst preger min jegeratferd.
GODT I GANG: Her har ungbukken omtrent feid den ene gevirstanga, men har fremdeles igjen den andre.
GEVIRETS UTVIKLING
Trolig har geviret først og fremst betydning for bukkenes konkurranse seg imellom når det gjelder revirhevding og dermed muligheten til å pare seg for å spre sitt eget genmateriale videre. Mindre viktig er geviret for å kunne forsvare seg mot rovdyr, da benyttes først og fremst flukt som strategi.
Men det er klart at jo større og kraftigere gevir en bukk utvikler, jo større er den normalt sett rent fysisk også, og derfor bedre egnet til å forsvare og jage unna mindre bukker.
Likevel er det ikke alltid bukkene med kraftigst og mest geometrisk gevir som er de farligste, men de som er lengst med lange og spisse stangspisser.
Ikke uvanlig utvikler gamle bukker svakere gevir rent størrelsesmessig, men slike returbukker får til gjengjeld ofte bare slike lange, spisse gevirstenger uten sidetagger.
Slike bukker kalles for «morderbukker» fordi gevirene er rene lansene og perforerer enklere skinnet på andre bukker under direkte revirfighter, noe som årlig fører til rapporter om døde råbukker med for eksempel punkterte lunger.
Hos nyfødte bukkelam er det ikke mye å se til geviranlegg, men i løpet av den første sommeren og høsten utvikles et fundament, eller feste for senere gevirutvikling, de såkalte rosenstokkene som består av en skjelettutvekst som altså danner en base for kommende gevir.
Etter hvert som dyret blir eldre øker diameteren på rosenstokkene og ut i fra disse skjer den årlige gevirtilveksten. Under denne prosessen er geviret dekket av såkalt basthud, som både beskytter og fungerer som nødvendig transportør av næringsemner gjennom et rikt nett av blodårer.
VAKKER RÅBUKK: Denne flotte bukken ble dessverre felt av en buss i Lommedalen og var lenge Norges størst kjent råbukk.
Geviret er i prinsippet skjelettdeler som består av 40 prosent organiske stoffer og 60 prosent uorganiske stoffer, hvorav hoveddelen er kalk, eller mer kjemisk riktig; kalsiumfosfater.
Selve gevirutviklingen styres av et innviklet samspill av ulike hormoner, som igjen er koblet til årstidsvariasjoner, dagslysendringer og brunstaktivitet.
Trolig er det veksthormonet prolaktin som setter i gang gevirutviklingen.
Når så gevirutviklingen stanser opp på grunn av stopp i næringstilførselen, tørker basthuden og fjernes ved at bukken feier gevirstengene mot busker og trær. Derved farges også det i utgangspunktet beinhvite geviret, hvor mørkt avhenger i stor grad av hvilke treslag bukken feier på.
Sevje, kvae, smuss og i noen grad blodrester gir til sammen en farge som kan variere fra grålig til nesten svart, mest vanlig er nok forskjellige brunnyanser.
Omtrent åtte måneder etter feiingen felles geviret, vanligvis faller begge gevirstengene av med få dagers mellomrom. Men det kan også gå lengre tid, og ikke direkte uvanlig felles en «enhjørning» opp under jul.
Ganske snart dekkes den åpne skjelettflaten på toppen av rosenstokkene av ny hud og om ikke lenger starter tilveksten av et nytt gevir.
Det er erfaringsmessig uhyre stor variasjon i tidspunktet for når de forskjellige bukkene feller geviret på høsten/forvinteren. Dette har trolig sammenheng med en rekke forskjellige faktorer som eks.vis alder, geografisk tilhold/klimatiske forhold, samt trolig foregående vinter.
Mine opplevde ytterpunkter er felling av voksen rådyrbukk på Mørekysten den 11. september som allerede hadde felt geviret, og avliving av trafikkskadd voksen bukk den 7. januar hvor begge gevirstengene fremdeles satt solid forankret på rosenkransene.
GEVIR FRA RÅDYRGEITER: Den mest "vanlige" formen er en eller to golfballestore utvekster i pannen (t.h). Mer sjelden utvikler en og annen geiit ett eller to gevirer, som kan bli 10cm. høye.
IKKE TO LIKE
Generelt kan man si at jo tyngre bukkene er, jo større gevir setter de normalt opp. Og dyrenes vekt henger som oftest sammen med alder, inntil dyrene er på utviklingstoppen både alders- og kondisjonsmessig.
Hos det europeiske rådyret er dette vanligvis ved fem-seks års alder, og det mest vanlige er da normalt seks takker, fordelt med tre på hver gevirstang. MEN, og det er i høyeste grad berettiget å si men, en uendelig variasjon i forhold til alder og vekt.
Det er en lang rekke av årsaker som i sum avgjør hvor gevirutviklingen skjer og hvordan det endelige resultatet egentlig blir. En ungbukk som har et godt utviklet gevir som toåring og derfor gir håp om kanskje å bli en medaljebukk allerede året etter, kan da ikke sjelden by på en gedigen skuffelse i form av en forholdsvis stusselig hodepryd.
Derfor er det så vanskelig å forvalte en rådystamme med tanke på å produsere flest mulig store og gode trofêgevir. En annen side av saken er at rådyrets utpregede vandringstrang gjør det veldig uforutsigbart hvor de enkelte bukkene velger å oppholde seg året etter.
Dette gjelder også helt fram til brunsten hvor mange bukker kan være svært stedegne helt fram til uken, eller faktisk dagene før bukkejakta starter den 10. august (i Norge), for så å forsvinne sporløst, eller kanskje bli felt flere mil unna på grunn av ivrig brunstinnsats!
Generelt er det etter harde vintre vanligvis færre bukker med store trofêgevir enn vanlig, samtidig som antall bukker med små eller deformerte gevir er økende. Også forurensning i form av økt tungmetall i geviret påvirker trolig gevirutviklingen, ikke minst i Polen og Ungarn er det uforholdsmessig stor andel gevir med «unormal» oppsetting.
Som tidligere nevnt er det «normale» seks takker, mens i Mellomeuropa slett ikke er uvanlig med både sju og åtte tagger, mer eller mindre i hytt og pine. Det er også grunnlag for å hevde at norske og svenske rådyrgevir generelt sett er gode sammenliknet med utlandet.
Men naturlig nok er det uten tvil enklere å felle mange bukker med store gevir nedover i Europa, både på grunn av bestandsstørrelsen og ikke minst de klimatiske forholdene. At også prisnivået på slike store bukker er tilsvarende høyt, kan by på ubehagelige overraskelser for en ivrig norsk trofêjeger!
ARTIGE TROFÊER: Bukken til venstre ble felt tett inn under jul og hadde felt den ene gevirstanga for lenge siden. Bukken til høyre ble «skadeskutt som geit» og gjenfunnet og avlivet etter et vellykket ettersøk som en bukk!
MISDANNELSER
Det er absolutt ikke uvanlig med misdannede og til dels abnorme gevirdannelser hos europeiske råbukker. Og årsakene til dette er mange og varierte. Det er blant annet påvist at forurensning, kanskje særlig i form av tungmetaller, både kan føre til kvalitetsreduksjon på rådyrgevir og direkte misdannelser i forhold til normal utvikling.
Sårskader på basthuden i vokseperioden, særlig tidlig i utviklingsfasen, medfører ofte avvik, samt ikke minst skjer dette ved skjelettskader i beina. Men også skader på testikler medfører svært ofte til deformert gevirutvikling, samt at geviret felles unaturlig.
Det som også er interessant i denne forbindelsen er at visse nervetråder må være krysskoblet, hvilket fører til at skader i eksempelvis høyre bakbein gir unormal utvikling i høyre gevirstang, og motsatt. Dette gjelder derimot ikke for forbeina.
Hvis testikkelskadene er så omfattende at bukken blir kastrert, medfører dette at gevirdannelsen fortsetter nærmest kontinuerlig, uten at det til slutt feies eller felles. Slike gevir kalles parykkgevir og kan i verste fall også vokse ned og foran øynene til bukken slik at den får problemer med å se og orientere seg.
Vanligvis er det jo som kjent kun reinsimlene som utvikler gevir av alle hjortedyrartene, men også enkelte rådyrgeiter kan faktisk utvikle et lite gevir. Trolig skyldes dette hormonelle forstyrrelser med økt produksjon av mannlige kjønnshormon.
Det «mest vanlige» er at disse små gevirene beholder basten, men det hender også en sjelden gang at de feies. Slike rådyrgeiter er vanligvis like fruktbare som andre.
Denne saken fra JEGER-arkivet ble først publisert i august 2017.
