Kraftsalven kommer fra Egil Ole Øen, tidligere førsteamanuensis ved Veterinærhøyskolen med doktorgrad innen avliving av store dyr. Som villreinjeger i Nordfjella gjennom mange år, har han fulgt med interesse på den statlige nedskytingen av stammen i Sone 1.
– Og la det være helt klinkende klart: Jeg har stor respekt for den jobben som det statlige fellingsmannskapet har gjort. Jobben har pågått under til dels svært utfordrende forhold, sier Øen som opprinnelig kommer fra Nes i Hallingdal.
Trengte effektivt redskap
– Men vedtaket om å ta ut hele villreinstammen i Nordfjella, er fundert i hensyn til dyrevelferd: Man ønsker ikke utsette dyr for lidelse gjennom å få spredt en sykdom som vi ikke aner omfanget av. Oppdraget fra Landbruks- og matdepartementet var da også tydelig på at dyrevelferden skulle stå sentralt i nedskytingen, understreker Øen.
Han påpeker videre at omfanget av nedskytingen med 1500-2000 dyr, utfordrende vinterklima, korte dager og en kort fellingsperiode la opp til at man måtte velge mest mulig effektivt redskap.
Valgte nest best
– Nettopp derfor finner jeg det oppsiktsvekkende og betenkelig at Statens naturoppsyn (SNO) går inn, overprøver alle faglige råd og velger nest beste redskap. For det er ikke tvil om at de homogene kulene i denne situasjonen ikke er optimale, fastslår Øen.
Og Øen veit hva han snakker om: Riktignok er han mest kjent for at han utviklet den moderne sprengharpunen for fangst av hval. Men han har også bidratt i forskning og utvikling av jaktammunisjon for Norma, sittet i statlige utvalg for utvikling av Jegerprøven, samt vært knyttet til daværende Direktoratet for naturforvaltning og NINA.
Dårlig signal
Og han har vært med på å utarbeide kravene nettopp med omsyn til anslagsenergi:
– Jeg er tilhenger av at krav endres etterhvert som man får oppdatert kunnskap, nye metoder og nye materialer. Slik sett mener jeg ikke at kravene til anslagsenergi skal være spikra i stein. Men når slike beslutninger fattes, må det gjøres på et faglig grunnlag.
– I dette tilfellet kan det godt hende at det statlige fellingsmannskapet har lov til å gå utenom de fastsatte kravene. Men dette bør likevel grunngis godt. Her mener jeg denne grunnen savnes, sia blyforurensinga uansett ville vært minimal, både på grunn av antallet skudd, langvarig brakkleggingen og ingen jakt på mange år, og fordi kjøttet uansett skulle destrueres. Isteden gir statens fellingskorps et dårlig signal, ved å vise at dyrevelferd er noe man kan gå på akkord med, sier Øen.
Faksimile: Oppslaget i JEGER nr 3–2018.
Overprøvde eget fagråd
I forbindelse med CWD-saneringen nedsatte Mattilsynet og Miljødirektoratet flere faggrupper som utredet både en konkret plan for uttak av hele stammen samt alternativer, der også inndriving og avliving av villreinen ble vurdert. I tilfelle statlig nedskyting ble valgt, var saneringsplanen tydelig på at det av praktiske årsaker og dyrevelferdshensyn skulle «...benyttes ammunisjon som ekspanderer forholdsvis lett ved treff i villrein».
SNO fikk i oppgave å utføre den siste nedskytingen etter at jaktsesongen var over. SNOs ledelse valgte å overprøve saneringsplanen, inklusive rådene fra sitt eget utøvende jegerkorps som utgjorde nær halvparten av fagguppa for nedskyting.
– Hva synes Mattilsynet om at SNO overprøver saneringsplanen som Landbruks- og matdepartementet ga Mattilsynet i oppgave å utarbeide?
– SNO har ikke overprøvd saneringsplanen, den har blitt tilpasset underveis. Det var et viktig prinsipp, ettersom vi til enhver tid vurderer ny kunnskap og nye forhold. Når det gjelder valg av ammunisjon så står SNO fritt til å velge type ammunisjonen. Det var svært viktig at vi kom raskt i gang med fellingen for å sikre at sykdommen ikke fikk spre seg, sier seksjonssjef Torunn Knævelsrud i Mattilsynets seksjon for dyrevelferd.
Tilsyn ba om revurdering
I tre av Mattilsynets ni tilsynsrapporter fra SNOs nedskyting, bemerkes ammunisjonsvalget og mulige konsekvenser.
* 19. desember: «Dyra følger flokken et stykke selv etter treff i vitale organer. (…) Selv om denne ammunisjonen er godkjent til bruk på storviltjakt er det grunn til å vurdere på nytt om den er det riktige valget til denne fellingen av rein.»
* 23. januar: «Kulene ekspanderer lite i slike tilfeller og gir dermed også mindre synlig skuddvirkning på dyret i skuddøyeblikket. Dette øker behovet for å bruke flere skudd på samme dyr for å sikre felling av påskutte dyr.»
* 6. februar: «2 dyr er rapportert skadeskutt. Begge disse dyra hadde treff med førsteskudd i lungeregionen. Det ene av dem ble felt etter 400 meter flukt. Det andre ble felt etter ca. 1 km flukt.»
– Er Mattilsynet som tilsynsmyndighet for dyrevelferd tilfreds med at SNO løser oppdraget med ammunisjon som trolig medvirker til at dyr bruker lengre tid på å dø?
– Vi er godt fornøyde med måten oppdraget er løst på. Når så mange dyr skal felles på kort tid og under krevende forhold, må vi nok akseptere at ikke hvert eneste dyr faller og dør nærmest med det samme. Jeg har ikke forutsetninger for å uttale meg om SNO burde valgt annen ammunisjon eller hvilken betydning valget hadde i disse tilfellene.
SNOs valg: – Vi er fornøyde med SNOs jobb, sier seksjonsleder Torunn Knævelsrud i Mattilsynet. (Foto: Mattilsynet)
Rakk ikke skifte ammo
– Dersom tilsynsrapportene underveis hadde konkludert mer entydig med at dette ikke var forsvarlig dyrevelferd, hva ville skjedd da?
– Vi ville gitt pålegg dersom det kom tydelige signaler underveis. Samtidig lå det i kortene at det ville bli en avveining av praktiske forhold underveis i et slikt oppdrag. Så langt vi har hørt, ble det da også gjort andre valg etterhvert med omsyn til hvilken ammunisjon man brukte.
– Er Mattilsynet fornøyd med måten dette har vært håndtert på?
– Mattilsynet mener at SNO har gjort en god jobb i den statlige fellingen. Prosjektiler har jeg ikke faglig innsikt til å gå inn i, men jeg registrerer at det har vært uenighet. Temaet kan sikkert diskuterer nå i etterkant når vi vet fasiten. Men forklaringen vi fikk, var at SNO hadde skutt inn sine våpen med denne ammunisjonen, og målet var å komme effektivt i gang for å sikre at sykdommen ikke spredde seg ut av Nordfjella, avslutter Knævelsrud.
