Undertegnede har alltid vært en elendig hagleskytter. Innimellom – men altfor sjelden – tropper jeg opp på haglebanen, tilsynelatende full av pågangsmot. Under overflaten lurer hele tiden den dårlige selvtilliten, som utysket i Haisommer 3.
Vanligvis ender en leirdueserie med flere bom enn treff. Duen flyr til venstre eller høyre og jeg sikter så godt jeg kan, prøver å sveipe forbi, lar skuddet gå – og bommer. Instruktøren roper «treff bak!», mens jeg selv føler det var bom over eller under. Ingenting stemmer, liksom.
En ytterst sjelden gang skjer mirakelet at jeg treffer ni av ti. Hver av disse gangene kjenner jeg det nærmest før skuddet går. Det er ett eller annet som sitter, noe som stemmer, men jeg vet ikke hva. Runden etter en slik serie ender like sikkert med katastrofe. Fra første skudd kjenner jeg at jeg ikke har grep, vel vitende om hva som er regel, og hva som er unntak.
LES OGSÅ: Test av åtte haglesikter
Stygg hagle
En gang tok jeg et kurs i hagleskyting. Kursholderen, en energisk skotte, gjøv løs på kursets utfordring: Haglenullet meg. Det ble mye «fucking bad shooting, man», men han mente likevel at han kunne gjøre «a man with such an ugly face and such an ugly shotgun» til en habil skytter.
Det første han påpekte for meg var at Baikal-haglen ikke passet min kropp. Jeg burde hatt et våpen som var customisert for mine lange armer og mine innsunkne øyne og jeg vet ikke hva. Altså alt ved våpenet som eventuelt kunne tilpasses kroppen min. Heldigvis var det den russiske haglen som var aller mest ugly, så her kunne man gyve løs med skumplast og tape i stedet for å bruke penger på dyrt treverk. Skotten rev i stykker et sitteunderlag, plasserte restene av det oppå bakskjeftet og surret flerfoldige meter med sportstape rundt.
Resultat var at øyet mitt kom høyt over sikteskinnen. Skotten mente jeg burde sikte mot beina på rypen. Hele fuglen skulle synes oppå hagleløpet når skuddet gikk. En periode traff jeg faktisk litt bedre. Mot slutten av kurset ble det noen runder på rad med tre eller fire av ti leirduer i lyngen, i stedet for én av ti som var det konsekvente resultatet i starten. Så han hadde vel rett i at hode- og øyeplasseringen har mye å si.
Han brølte gang på gang at jeg skulle peke, ikke sikte, og at jeg skulle ha begge øynene åpne. Jeg klarte vel ingen av delene.
TREFF MED RØDPUNKTSIKTE: Noen ryper har falt for nytt sikteutstyr, men rett nok har det blitt en del bom også
Fall i selvtillit
Noen år senere var jeg igjen tilbake på leirduebanen. Sportstapen og sitteunderlaget hang fremdeles som et skammens flagg rundt skjeftet. Med skottens ord i bakhodet gjøv jeg løs på første runde. Du kan trygt si at det gikk akkurat dit all svart pepper gror. Andre runde? Jeg husker følelsen etter 0 av 10, to ganger på rad. Følelsen ble ikke nevneverdig bedre av at skytebanens nessakonge, han med Beretta til 50 laken, ropte påtatt maskulint: «Treeeffer du?»
Til tross for et hagleselvbilde mer rustent enn Baikal-haglen etter sjøfugljakt, har jeg dog tatt en rype eller tre på jakt. Også der er den uforståelige nå-treffer-jeg-følelsen på plass i nanosekundet før skuddet går – og motsatt de gangene rypen flyr uten å skjenke en lusen fjær til jorden. Som du skjønner, synes jeg hagleskyting er en rar ting og noe jeg i liten grad behersker i min jegerkarriere.
BESTE RETIKKEL: Swarovski Z8i Flex-change har med sin opplyste sirkel den beste lysdot’en/ sirkelen for fluktskyting med hagle. Et nett, lite rødpunktsikte med et slikt retikkel vil være det absolutt ideelle.
Mest storviltjeger
Kanskje er det fordi jeg først og fremst er riflejeger? Som for mange vestlendinger har hjortejakten og tilhørende rifletrening alltid tatt mye plass. Også der er flust med selvkronede mestere som stiller på skytebanen med skytterjakke og langholdsrifle. Men på riflebanen har min mer bakoverlente skytestilling betalt seg: Å skyte med rifle handler om å sikte rolig. Å skyte med hagle handler om å være kjapp og i forkant. Kan en habil rifleskytter egentlig bli god med haglen?
Fra rifleskytingen har jeg tatt med meg to fundamentale haglefeil: For det første har jeg en sterk trang til å sikte, og for det andre lukker jeg automatisk venstre øye når jeg skyter. Det er krevende å avlære dette. Hver gang avlæring har vært på gang, har det blitt for lenge til neste hagletrening – og vipps, har jeg vært tilbake på skrætsj.
«Jeg husker følelsen etter 0 av 10. To ganger på rad. Det ble ikke bedre av at skytebanens nessakonge, han med Beretta til 50 laken, ropte påtatt maskulint: – Treeeffer du?»
Les også om hva som er forskjellen på en dyr og en billig hagle
Unngikk feilene
Da jeg for JEGER testet rødpunktsikter og kikkertsikter på hagle i fjor (JEGER 6-2019), kom aha-opplevelsene på løpende bånd. Rødpunktsiktene hadde som vanlig for slike siktemidler, ingen forstørrelse, og kikkertsiktene sto på det samme. Både for co-testeren og meg gikk treffprosenten med enkelte av siktemidlene kraftig opp.
Det første jeg var bevisst på da vi startet skytingen, var at nå skulle jeg holde begge øyne åpne. På drivjakt med rifle har man jo to åpne øyne med slike siktemidler. Jeg har alltid opplevd dette vanskelig med et hagleløp, som plasserer seg usymmetrisk i synsfeltet. Det rare var at med mange av rødpunktsiktene ble det umiddelbart lettere å skyte med begge øyne åpne. Dot’en havnet på riktig plass av seg selv. Den hang der i synsfeltet, og for meg ble det klart lettere å svinge et rødpunkt forbi målet, enn å sveipe et nakent hagleløp.
Men alt var ikke fryd og gammen fra første øyeblikk. Selv om det ble lettere å holde begge øyne åpne, innbød noen av siktemidlene litt for mye til sikting og ikke sveiping/ peking.
SKRIBENTENS FAVORITT: Leica Tempus 3,5 moa er blitt siktet jeg har brukt mest. Rammen rundt optikken er svært slank, noe som gir lite forstyrrelser i siktebildet.
«Retikkelets» form
Særlig to faktorer viste seg å ha stor betydning for hvor godt vi traff. Det ene er selve retikkelets eller lysdot’ens utforming og størrelse, det andre er hvor lett man finner siktebildet når man kaster våpenet til skulderen for å skyte.
Når det gjelder det første, ble én ting raskt klart – og inntrykket har forsterket seg ytterligere gjennom trening og skyting i ett år: Jo mer retikkelet er innrettet på finsikting, jo vanskeligere er det å få til hurtige, sveipende skudd. Et kikkertsikte med grove stolper nesten helt inn til lyspunktet, inviterer i så måte ikke til å svinge med hagle, ei heller et sikte uten lys. Det er rett og slett selve lysdot’en som er hemmeligheten.
Derfor har utformingen og størrelsen på selve lyspunktet mye å si: Swarovskis Flexchange-lysring på Z8i 1-8x24 og Leupolds trekant-formede Deltapoint 7 moa lysdot er eksempler på verktøy som fungerer for oss. Særlig har jeg blitt glad i Swarovski-ringen som «retikkel»: Størrelsen tilsvarer omtrent haglesvermen på 30 meter. Da vet du at det ringen dekker, det er med full garanti treffområdet.
Når man skyter, fungerer det bra å tenke slik: Du sveiper ringen forbi målet og trekker av idet duen er i kanten av ringen. Ofte vil skuddet da gå akkurat passe langt foran duen, slik at den flyr rett inn i svermen av hagl idet denne når frem.
Rett på sporet: Aimpoint Micro S1 festes direkte på hagleskinnen. Ingen picatinny-løsning er dermed påkrevd.
Bør lyse sterkt
Ikke mange produsenter tilbyr lysring i siktemidler. Foruten Swarovskis Z8-sikte, som har en ulempe med høy vekt i forhold til små rødpunktsikter, finnes Redring. Det er et lite haglesikte som kan festes direkte på sikteskinnen. Man er med andre ord ikke avhengig av montasjesystemer som for eksempel Picatinny-skinne.
Ellers tilbyr de fleste rødpunktsiktene på markedet bare lysprikk. For egen del har jeg funnet ut at jo større, jo bedre. Jeg skyter klart bedre med 4–5 moa prikk enn en som dekker for eksempel 1,5 moa.
Så kommer vi til det som kan være en utfordring under praktisk jakt, nemlig intensiteten til lysprikken. For min egen del foregår det meste av småviltjakt etter at storvilt-sesongen er ferdig. Snøen ligger i fjellet og er i solskinn den lysest tenkbare bakgrunnen for rødpunktet.
Her ser vi at lysstyrken i noen grad følger prisen på siktet: På rypejakt har jeg oftest brukt Leica Tempus med 3,5 moa lysprikk. Lysdot’en er litt liten, men er oransje og ikke dyprød, noe som funker bedre for oss med redusert oppfattelse av rød farge. Men likevel – det går bare så vidt. Mot snø er den i svakeste laget. Det har falt noen ryper for Tempus'en, men har også blitt en del bom. Større lysdot, gjerne ring, og sterkere lys hadde nok økt treffprosenten.
JODA, DET GÅR: Man kan bruke kikkertsikte til fluktskyting med hagle. Betingelsen er at det har 1x forstørrelse og en egnet lysdot.
Haglen ble mindre «ugly»
Den siste store fordelen med rødpunktsikte på hagle, er at man et godt stykke på vei eliminerer behovet for en tilpasset stokk: Nesten uansett hvordan hodet lander på kolben, ser man dot’en, og man kan stole på at den viser riktig treffpunkt uansett hvor «feil» man plasserer øyet i forhold til siktelinjen. Det gir en betryggende følelse, noe som igjen øker tilliten til utstyret. Noe som igjen sannsynligvis medfører bedre skudd.
Etter å ha tatt i bruk rødpunktsikte, har jeg dradd sportstapen og skumplast-bitene av Baikal-skjeftet. Det er ikke samme behov for å bygge opp kinnstøtten lenger. Vakker har likevel ikke russeren blitt. Men han treffer bedre enn før, både på trening og jakt.
Må festes skikkelig
MÅTTE BORE HULL: På Baikal-haglen har en børsemaker montert picatinny-skinne for meg. Nå kan jeg lett ta av og på kikkertsikte eller rødpunktsikte. 
