Undertegnede har alltid vært en elendig hagleskytter. Innimellom – men altfor sjelden – tropper jeg opp på haglebanen, tilsynelatende full av pågangsmot. Under overflaten lurer hele tiden den dårlige selvtilliten, som utysket i Haisommer 3. 

Vanligvis ender en leirdueserie med flere bom enn treff. Duen flyr til venstre eller høyre og jeg sikter så godt jeg kan, prøver å sveipe forbi, lar skuddet gå – og bommer. Instruktøren roper «treff bak!», mens jeg selv føler det var bom over eller under. Ingenting stemmer, liksom.