Mange hever nok et øyenbryn til utsagn om lyse ringvirkninger av korona. Allerede tidlig på 70-tallet avslutta Pink Floyd albumet «Dark side of the moon» med at hele månen egentlig er mørk – og det klassifiserte heller ikke den gang til stemplet «nyere forskning».
Men ei positiv ringvirkning av den smittsomme formen for korona, er at reiserestriksjonene har gitt mye folk i naturen. Og best av alt – det har Norge plass til: Jeg tilbragte nylig ei helg ved sjøen i ei bukt som normalt ikke er overfylt. Nå dingla det fargerike hengekøyer fra furutrærne, mens telt i alle former pryda skogbunnen. Vi ble ufrivillig tilhørere til ulike aspekter ved familielivets gleder og sorger, og alle (noen mer enn andre) var enige om at det hadde vært en fin tur, som det heter i skolestilene.
Mer seriøst: Dette er fantastisk! Jeg tror allemannsretten har vært viktig for folks mentale helse i epidemiens kjølvann. Tenk hvilke muligheter isolasjonen gir for friluftslivets kår, hvordan folk ser hva norsk natur byr på. Jeg krysser fingrene for at det medfører et politisk press for at nedbygginga av norsk natur bremser, enten det er vindmøllebygging eller hyttefelt til fortrengsel for villreinen.
«Vi ble tilhørere til alle aspekter av familielivets gleder og sorger, og alle (noen mer enn andre) var enige om at det hadde vært en fin tur, som det heter i skolestilene.»
Utfarten av folk som ikke er vant til å ferdes i skogen, gir likevel noen rare konsekvenser. Nordmenns distansebehov og stive blikk når vi treffes på gata er et interessant sosiologisk studium, målt opp imot hilsetradisjonen når vi møtes på en sti i fjellet. Derfor oppleves det som ufrivillig morsomt å hilse på en «tur-rekrutt» i skogen som gjør så godt han/ hun kan for å neglisjere deg som respons.
Samtidig skal nok vi jegere være forberedt på at vi i høst får uvanlig mye folk i jaktterrengene, og at mange av disse ikke er vant til skikk og bruk i utmarka. En ting er jo folk som bare oppfører seg rart, og ikke viker en tomme for å slippe andre forbi i stien. Men det kan skape konflikter når et turfølge slår leir midt i et storviltdrev, eller gi sikkerhetsmessige utfordringer hvis rypefjellet brått kryr av folk.
Koronaepidemien er trolig en unntakssituasjon som går over om et par år. Den norske jegerstanden står seg uansett på å huske at skogen er for alle: Som jegere er vi riktignok i noen tilfeller rettighetshavere med en sterkere posisjon enn de vanlige brukerne av allemannsretten. Men hvis resultatet av årets jakt er flere skyteulykker og at noen får et negativt syn på jakt, er det uheldig for jaktas standing på mye lengre sikt enn en skarve epidemi.
