Men det er noe mer. En jakthund er for mange den beste turkompisen, en kilde til både glede og frustrasjon, til alt fra idioterklæring til trøst. Og ja, gjerne den samme bikkja, på samme dag.
«Men aldri om jeg ville vært hundeholdet foruten. Så jeg går i gang med ny valp, nye gleder, og nye sorger.»
Det er lærerikt og utviklende for deg sjøl å jobbe med en hund, fra den kommer i huset som valp, til den som unghund og voksen avdekker sine ferdigheter – ja, til og med når den forlater oss til fordel for evige jaktmarker, enten mett av dage eller på opprivende vis. Sjøl har jeg opplevd begge deler, og begge deler gjør like vondt – men aldri om jeg ville vært hundeholdet foruten. Så jeg går i gang igjen med ny valp, nye gleder, og nye sorger.
Mat er for noen like følelsesfylt. Jeg er ikke helt der, men jeg lar meg likevel fascinere av de råstoffene som jakta frambringer. Det skal vi som jegere ta vare på og verdsette i disse dager, der viltkjøttet som fornybar og sunn ressurs drukner i den altfor unyanserte krangelen mellom veganere og kjøttprodusenter. Det er ikke entydig hva som er mest miljøvennlig å importere; eksotisk frukt som avokado og mango til folk eller soya til kylling og laks.
Men da må vi som jegere bestrebe oss på å behandle viltkjøttet riktig. Det gjelder hele prosessen, fra ikke å stresse viltet unødig under jaktutøvelsa, felle det med ammunisjon som gir lite kjøttødeleggelser og -forurensing, slakte og mørne godt, til å utnytte optimalt kjøttstykker som ellers lett blir sett på som både 2. og 3. sortering.
Mens mange fråtser i filet og mesker seg med mørbrad, kan ei real skankegryte gi meg større kulinarisk opplevelse. Eller ei moden skinke, eller velsmakende spekepølser. Der har generasjonene før oss mye å lære bort. Men vi vet mer om hygiene, og har noen nye verktøy. Derfor vil JEGER i samarbeid med Norsk Hjortesenter sette fokus på gamle teknikker for konservering og utnyttelse av kjøtt, mer enn ekstravagante oppskrifter som de fleste bare drister seg til en gang i året. Håper det smaker!
