Et øyeblikk blir jeg i tvil: Snudde den? Nei, dachsen kommer nærmere og nærmere der jeg sitter rett under høyspentlinja – og nå er det full musikk! Blaseren løftes forsiktig opp så jeg slipper bevege meg dersom losdyret dukker opp. Kun en liten bevegelse kan være nok til at dyret bråsnur eller får opp farten!
Jeg er på rådyr- og hjortejakt på Ås i Vegårshei, hos Jan Brekke som mange kjenner fra Skytterbriller.no. Jan har leid dette terrenget i mange år, «helt siden før siste årtusen», som han sier. Dette er den beste jakta jeg vet om, av flere grunner: Det viltrike, småkuperte jaktterrenget ligger i utkanten av Vegårshei. Jakttårn er satt opp på strategiske plasser som Jan har funnet gjennom en kombinasjon av lang erfaring og nitidig gransking av hundepeilernes sporlogg.
Terrenget består av blandingsskog, med innslag av eik, små og store hogstflater, myrer og flere tjern. Dette er åpenbart et eldorado for både hjort, rådyr og elg, noe jeg skjønte allerede første gang jeg besøkte dette jaktparadiset. Den helgen fikk jeg to rådyr på post, mens andre poster og hundeførerne hele tiden meldte på radioen at de så hjort, elg eller rådyr. Da er det ikke kjedelig å sitte på post!
Les intervjuet med Jan Brekke da vi tok turen hjem til han
cloudinary
Bukken og nissedølen
Losen blir mer og mer intens fra dachsen. Grepet rundt Blaseren fastner. Der ser jeg bevegelser mellom trærne. Jeg sitter bomstille med rifla oppspent, idet en liten rådyrbukk stopper opp inne i tetta.
Bare den ikke får været av meg! Den står med hele bogpartiet skjult av buskas, mens den avventende skotter bakover i retning der dachsen kommer fra i full los. Så bestemmer den seg.
Bukken tar et byks ut på en liten myr-renne rett nedenfor der jeg sitter. Og nissedølen var klar. Bukken får en 170 Tipstrike inn i framkant av bogen. Den går omtrent rett ned i smellen.
Sammensatt jaktlag
Jan har jakta siden han var guttunge, og kjenner veldig mange jegere både med og uten hund. Så når Jan spør noen om de kan tenke seg å stille på Ås, er det nok ikke mange som takker nei: Å få anledning til å jakte i dette fantastiske terrenget er et privilegium.
Jaktlaget blir litt forskjellig fra gang til gang, avhengig av hvem som har anledning til å stille. Ivrige jegere, alt fra ungdommer til pensjonister, dukker opp blide og fornøyde. Aldersforskjellene blir fort visket bort når alle brenner for det samme: Jakt, hund og våpen.
Både grunneier Knut Ås og Jan er opptatt av å være forsiktige med uttaket. Av hjort har de blitt enige om helst å ta ut ungkoller, spissbukker og kalver, samt en større bukk av og til. Rådyr vil Jan fortrinnsvis skyte i los for hundene, og aller helst kje eller bukk. Det kan være vanskelig å bedømme i slutten av sesongen, men jegerne prøver så godt de kan. Senest nå i bukkejakta slapp sønnen Jan Aage forbi en femtakker som han heller ville spare til hundejakta. Men kommer det gevirbærende bukk under hundejakta, kan den skytes uten los.
Les om troféjegeren som mener troféjakt er god viltforvaltning
Stas med hundejakt: Hundejakta er det gjeveste, så det sørges alltid for at det er jevnt tilsig av gode bikkjeemner. Her er Vidar Songdal og dachsvalpen Lill, som nå er tre år og jager som en drøm.
Langsiktig uten langtidsleie
Noen grunneiere leier bort jakt ett år om gangen, med forskjellige leietakere til skyhøye priser. Det kan fort bli ris til egen bak: Sjansen for at feil dyr blir skutt, er stor. Særlig når det er vanskelig å fylle kvoten, smeller det fort uansett hva som kommer. Folk vil ha valuta for pengene. Jeg har sett grunneiere som gir blaffen i avskytingen, bare de tjener mest mulig. Det straffer seg i lengden for dem som vil ha gode viltbestander.
Her på Ås er grunneier Knut forsiktig med uttaket, og det er selvfølgelig Jan også interessert i. Han vil ha et viltrikt terreng å jakte på i framtiden også. Da gjelder det selvfølgelig å ikke være for grisk og skytekåt når riktig dyr skal tas ut.
Ås-terrenget er på 12.000 mål, men Knut leier ut kun deler av det. Viltpleie i form av småhogst og andre tiltak gjør det hele mer interessant. Selv om Knut ikke vil inngå avtale for mange år, mener han det er bra å leie ut til samme person. Selv om ingen kontrakt er skrevet, er både Knut og Jan interessert i langsiktighet, noe det da også har blitt.
LES OGSÅ: Troféjakt – trussel eller redning?
Ingen vannskrekk: Høy vannføring stopper ikke denne karen, nei!
Vil ta mer gaupe
Vilttettheten har stort sett alltid vært god, men rådyrstammen svinger opp og ned, påpeker Jan.
– Møe på grunn av noen harde snøvintre, men også på grunn av rovvilt, sier Jan som fort girer seg opp når han kommer inn på rovdyrpolitikken:
– Gaupekvota blir delt ut på en altfor stor region. Det ender omtrent alltid med at kvota blir fylt lengre inn i landet før sporsnøen i det hele tatt kommer her nede. «Førstemann til mølla»-prinsippet blir helt feil i gaupeforvaltninga: Kvotene skulle blitt delt ut på mindre regioner, slik at også vi hadde fått sjansen til å redusere gaupebestanden langs kysten. Den e altfor stor her nede, sukker Jan.
Knut Ås har fredet fugl og hare. Det er mye rovfugl, mår og andre predatorer som gjør sine innhogg i småviltbestandene. Men som han sier, så skvetter man ikke lenger om det flyr opp en storfugl, så bestanden har tatt seg noe opp.
Les deg opp på hva du bør passe på når du skal leie jaktterreng
Følger viltet nøye: Det er satt opp mange viltkamera rundt om i terrenget for å følge med på viltstammen.
Stusselige slaktevekter
For elgen har slaktevektene blitt mindre, uten at de vet hvorfor. Jan etterlyser forskning for å finne ut av det.
– I dag e det bare synsing og gjetting. Det skyldes på dårlig beite, noe e ikkje kan være enig i, for det hogges møe og elgen greier likevel ikkje å holde ospa nede. Selv om her e godt beite, så skyter mi små elg og kalver med slaktevekter nede i 20-40 kilo! Det e jo helt forfærdelig!
For det har ikke alltid vært sånn: Det er skutt store dyr opp gjennom årene. Jan skjøt en elgokse som nesten holdt til medalje, og det er felt både hjort og rådyr med gullgevir.
Vanskelig grensegang
En av grunnene til at man får store, fine dyr i terrenget, er trolig fornuftig avskyting gjennom flere år. Her prøver de å spare store dyr av begge kjønn. Men det kan selvsagt gjøre det vanskelig for jegeren:
På post i et jakttårn med oversikt over et stort hogstfelt, hører jeg los i det fjerne. Av erfaring vet jeg at både rådyr og hjort kan være langt foran hunden, så her er det bare å følge godt med. Der hører jeg en kvist som knekker i lia. Rifla er alt på plass. Bevegelser skimtes mellom trærne. Hjort!
To dyr kommer springende nedover i ei li et par hundre meter fra tårnet. De kommer forsiktig, og stopper ofte uten at jeg kan se hva slags dyr det er. Jeg følger det bakerste dyret i Zeiss’en og ser skimten av et gevir. En bukk!
Dyrene stopper igjen i skjul bak et par tre. Så tar bukken et par skritt frem og rødpunktet hviler rolig på bogen. Da får jeg tid til å telle takker. Åtte. Et lite f..n. glipper ut mellom leppene mine: Grensen for hjortebukk i år er max 6 takker. Typisk!
Les hjortejeger Joar Søhoels gode tips til hjortejakta
Godt organisert: Jakta på Ås er kanskje den beste denne nissedølen vet om, både på grunn av vilttetthet og fordi laget er godt organisert.
Teller elg-enheter
Kommer du i prat med Knut, skjønner du fort at dette er en grunneier som tar viltforvaltning på alvor. Elgkvotene blir tildelt som «enheter», der kalv over 40 kg er en enhet, ungdyr 2 enheter, ku over 130 kg teller 5 enheter, mens voksen okse mellom 5 og 10 takker teller hele 10 enheter. Tildelingen gjelder for to år, og de som holder seg innenfor tildelingen, blir belønnet med ekstra dyr.
Det har ikke vært noe ønske for Knut de siste årene. Han registrerer at det er færre elg for tiden, og da må man skyte mindre. Målet er å ta ut skrapdyr og små dyr. At det kan jaktes med hund helt frem til jul, gjør at det er lettere å plukke ut riktig dyr, mener han.
Jan har alltid en slagplan klar. God planlegging er viktig for et godt resultat, og ikke minst for sikkerheten. Hvem skal gå fra A til B med hundene, og hvem skal poste hvor? Spørsmålene blir lagt fram og diskutert i grillbua foran bål og kaffe. Her er det ikke noe stress eller forhastede beslutninger. Heldigvis, for sånt hører ikke sammen med jakt. Kommer det gode forslag, blir de overveid, men ellers er Jan en effektiv, bestemt og god jaktleder.
Han kjenner terrenget bortimot like godt som sin egen bukselomme, og er god til å velge strategiske, gode poster. Resultatet av mange år i terrenget med jegererfaring og hundepeiler, har resultert i mange perfekte poster. Med sju-åtte viltkamera på strategiske plasser har Jan god oversikt over viltbestanden.Seneste i høst ble det filmet en kjempehjort, selve kongen av Ås, og for 6-7 år siden fanget et av kameraene opp en ulv på gjennomreise.
Allsidig lag: Kenneth Felle levde opp til kallenavnet «Fellesmellen» da bukken kom på post.
Starter med skrapkalv
Hvert år leier Knut ut jakta til flere optikerkolleger av Jan. Under disse jaktene deltar Jan og sønnen Jan Aage som hundeførere, mens optiker-jegerne kan skyte både elg, hjort og rådyr.
Og nå deltar jeg altså på årets optikerjakt, i dag bevæpnet med optikk av typen Canon. Allerede før jakta er i gang, blir det sett rådyr, og det tar ikke lang tid før Jan Aage melder at gråhunden Bamse har los på ku og kalv. Her er det duket for action!
Etter hvert kommer Jan Aage inn på kalven på få meters hold, men er litt skeptisk til å skyte, da han ikke vet helt hvor kua befinner seg: Ei hissig elgku som skal beskytte kalven er ikke noe man spøker med. Men etter å ha sondert terrenget en stund, tar han sjansen og feller den lille kalven som er bra å få tatt ut.
Samles rundt bålet: Optikerlaget på jakt sammen med Jan Brekke. Kris Holgersen (f.v), Holger Holgersen, Jan Aage Brekke, Jan Brekke, Gunnar Grønnerød med Trixi, Per Kristian Mortensen og Per Kapstad.
Fortsetter med fin bukk
Neste dag skjer det mye på kort tid: Mens jeg henger på Per Kristian Mortensen på vei til post, spretter det ut to rådyr som hopper elegant inn mot skogen. Hundeførerne slipper både elghunden Bamse og beagle-/ dreverblandingen Trixi, og det går kun kort tid før begge er i los. Jan Aage rekker å se ku, kalv og en fire-takkers okse – akkurat det de skal ha – før det smeller fra motsatt kant, der Jan sitter.
– Det kom en ni-takkers hjortebukk over kollen rett mot me. Den stoppa ofte og så rett på me, så e tørte ikkje røre på en finger! Til og med da den vassa over elva, stoppa den og så rett på me. Med en eldre bukk hadde e for lengst sett raua på den!
Heldigvis forsvinner bukken ut av syne et kort øyeblikk, og da benytter Jan sjansen til å få børsa i stilling. Idet den kommer over kanten og stopper, tar Jan et kontrollert avtrekk. Bukken tegner tydelig for skudd, og velter etter få meter over ende.
Viktig kos: Bålpanna er i fyr og flamme, klar for lunsjtilbereding. Det er fokus på at folk skal kose seg når de er på jakt med Jan.
Satser på «skjebelig» oppførsel
Men i andre enden av drevet er det fortsatt spenning så det holder: Jan Aage prøver å presse dyrene mot postrekka. og gir beskjed om at postene må kontrolltelle for å være sikker på at det ikke er mer enn fire takker. Etter mange spennende minutter for postene, kom oksen fram til Holger fra Haugesund. Han lar seg ikke be to ganger, men oksen forsvinner etter skuddet.
Etter å ha drøfta situasjonen med hundefører, går han ned til skuddplassen og finner straks mye blod. De blir enige om å vente til hund og hundefører er på plass. Og etter en kort sporing med hunden, finner de oksen i bunnen av en bratt skrent der den har stupt om nede i en bekk. En perfekt avslutning på en meget spennende jaktdag!
Og ennå er høsten ung: Selv om Jan ikke har noen langtidskontrakt, prøver han å forvalte viltstammen så fornuftig som mulig, som om det skulle være hans eget jaktterreng. Som han sier:
– E vett jo at om e bare oppfører me skjebelig, så får e fortsette å jakte på Ås.
Les om kveldsdrevet som ga uttelling på både elg, hjort og rådyr
