HVERDAG: Troféjakt handler aller mest om å holde igjen på voksne bukker og skyte unge dyr til vanlig, forklarer hjortejegeren fra Telemark.
Lesetid: 4 minutter
Köller kommer fra Ulefoss i Telemark og kaller seg hjortejeger, selv om hjorten har en relativt kort historie i fylket der det meste av jakten hans foregår til vanlig.
– Det er lenge siden elgen hadde store gevir her. Nå er det annet hjortevilt og særlig hjort som utmerker seg med potensial for virkelig flotte troféer. Å jakte på disse bukkene er fantastisk spennende, konstaterer han.
At Köller driver gjennomført troféjakt og forsvarer dette, vekker til tider harme både i jegerstanden og hos allmenheten. Men det handler mest om folks assosiasjoner til usunn jakt på gevirer, mener han.
– Mange setter piggene ut med det samme: Det er ikke politisk korrekt å vedkjenne seg troféjakt i Norge. Mange tenker på jakt i Afrika hvor rike mennesker plukker de største dyrene, for så å dra igjen. Andre assosierer det med dårlig forvaltning her hjemme, hvor jegerne skyter det første og beste de ser med gevir på hodet. Men troféjakt handler om det motsatte: Jeg jakter nettopp for å dyrke fram de største gevirene, sier Köller.
Köller understreker at hverdagen på jakt handler om helt andre ting enn å skyte digre hanndyr: For at hjortene skal nå «kapital størrelse», kreves det jegere med sterkt utviklet disiplin. Han betoner sterkt at troféjakt først og fremst handler om å holde igjen på hanndyrene og prioritere høyere uttak av unge og mindreverdige dyr.
– At det i norsk jaktkultur ikke alltid står særlig høyt i kurs å holde igjen på skuddene, er en kjensgjerning. Men en forvaltning som ønsker store dyr, må være restriktiv og tildele aldersbestemte kvoter. Å gjennomføre dette for å få bukker med størst mulig troféer, vil føre til en bestand med høyere alder, tidligere brunst og best mulige forutsetninger for overlevelse, mener Köller.
TROFÉJEGER: Peter Köller mener gjennomtenkt og seriøs troféjakt er god forvaltning som fører til høyere snittalder og dyr med bedre kondisjon.
Lær av Europa
Köller mener at seriøs troféjakt fremmer en optimal forvaltning og en sunn bestandssammensetning. Men også han bedyrer at forvaltningen bør være rigid for å fremme målet om høyere snittalder.
– Her skal grunneierne bruke stiv pekefinger: Det er ikke jegeren som bestemmer hvilken bukk som skal skytes. Vi har mye å lære av troféjakt fra Sør-Europa. Der er de nærmest på fornavn med bukkene og følger dem nøye over flere år, før det blir bestemt at de skal tas ut. Men når man lykkes med å få nok kapitale dyr, kan man av og til ta ut en «kvittering», som jeg kaller det: Et trofé, som en dokumentasjon på at forvaltningen er god; et bevis for at man har drevet bra avlsarbeid.
Köller mener forskjellen mellom Solheims og hans tilnærming egentlig bare er at Solheim velger å ikke ta ut belønningen mens verdien er på topp, fordi Solheim mener vurderingen er for risikofylt.
– Jeg mener derimot det er en motivasjonsfaktor nettopp for å drive god forvaltning, at man kan ta ut en stor bukk – og aller helst akkurat idet den bikker over toppen. Men da skal man ha full kontroll på bukkebestanden. Har du ikke det, bør du følge rådene til Solheim, sier Köller.
– Å drive sunn troféjakt er lett i teorien, men vanskeligere i praksis. Det er jeg klar over. Det trengs store jaktfelt eller hele bestandsplanområder for at innsatsen skal synes i form av større gevir. Det er nok lettere i et oversiktlig terreng enn i bratte vestlandslier. Og, ja, under drivjakt har jegeren ofte veldig kort tid til å bestemme seg. Men om man er i tvil, er det ikke verre enn at man da lar være å skyte. Så kan man heller reagere raskere når det kommer åpenbart skytbare dyr.
– Er dette overhodet realistisk i Norge?
– I noen områder, ja. Men utfordringen er at vi har mange og små eiendommer. Om folk mener det ikke er mulig hos dem, så tenk likevel gjennom det og vit hva vi snakker om. Kanskje oppstår det større og positive samarbeidskonstellasjoner som gir bedre muligheter. Selv om bare ti prosent av norske jegere endrer praksis, vil det likevel ha betydning for storviltbestandene våre. I denne sammenheng får man absolutt som fortjent, avslutter Köller.
