Troféjakt – trussel eller redning?

Daglig leder Johan Trygve Solheim ved Norsk Hjortesenter mener at norske jegere gjennom årtier har drevet troféjakt, i den betydning at dyrene med størst gevir ukritisk blir felt hvis de viser seg på post. Dette har medført at gjennomsnittsalderen har sunket, slaktevektene har gått ned, kjønnsbalansen er skjev, og det er mange to og tre år gamle koller som er for små til å få kalv.

– Det samme gjentar seg hver gang det åpnes for jakt i nye områder: De beste dyrene blir skutt først. Dette bør ta slutt. Troféjakt funker ikke i praksis. Det er de beste dyrene som bør gå igjen i skogen etter jakten. Det er ikke jegerens rolle å drive forvaltning etter eget hode, sier Solheim.

Ingen god høsting

Solheim medgir at å ta ut bukkene kun når de er på sitt aller største, kan gi en bedre bestandssammensetning enn det som er situasjonen i dag, der det er altfor få kapitalhjorter. Men troféjakt slik norske jegere flest bedriver den, gir svakere kondisjon og lavere slaktevekter for hele hjortestammen.

– Den norske, ugjennomtenkte trofé-jakten er ikke en god måte å høste på. Den representerer en betenkelig tilnærming til naturen: Skal vi forvalte hjortebestanden etter våre lyster som jegere og mennesker, eller skal vi forvalte ut fra dyrenes behov og på naturens premisser? Vi er en del av naturen. Jegernes høsting bør tilpasses dette på best mulig måte. Derfor er ikke jeg troféjeger, sier Solheim. 

Tidsvinduet for når den beste bukken i et geografisk område kan få spredt sine gener videre, er så kort at Solheim mener den skal få gjøre det uforstyrret. 

– Husk at en hannhjort gjerne kjemper i årevis for å bli revirbukk. I årene før den oppnår sjefsstatus, har den slåss, tapt, blitt jaget, og stadig snytt for muligheten til å bedekke kollene. Først nå har den beviselig både god kondisjon, gode gener og styrke. Da bør han regjere de få årene han er i stand til det, mener Solheim.

SPARER DE STORE: Johan Trygve Solheim forvalter hjortestammen på Svanøy strengt. Det har gitt resultater i form av høyere snittalder og mange brølebukker.

«Vi har en annen jaktvirkelighet enn det du finner i afrikanske jaktparker og avgrensede terreng sør i Europa. Vi får sjelden så god oversikt at vi kan velge akkurat det individet vi ønsker å ta ut.»

– Johan Trygve Solheim –

Mange brølebukker

Han leder Svanøy jaktfelt utenfor Florø, der Norsk Hjortesenter ligger. Der har han gjennom mange år krevd høy disiplin og kun uttak av de rette dyrene for at bestanden skal kunne fostre store bukker. 

– Da vi startet dette regimet, viste endringene seg etter relativt få år. Vi har nå lenge hatt en bestand med et betydelig innslag av store bukker, men også mange som er underveis. Brølingen starter tidligere om høsten, og kollene kan følgelig  bedekkes før. Utfordringen vår er å skyte mange nok kalver og unge hunndyr.

Solheim mener at den beste tilnærmingen under praktisk jakt er å kun felle dyr som er på vei «inn» og «ut», altså unge dyr og gamle dyr som er over toppen. 

– God forvaltning er å ta ut et høyt antall kalver og ungdyr, samt koller som ikke produserer avkom lenger og bukker som er på retur. Det er viktigere i moderne viltforvaltning å la de sterkeste individene forbli i skogen hvor de tjener en større verdi, enn å dandere dem som veggpryd i stuen. Og personlig synes jeg det er mer spennende å lete etter fallgevir fra storbukkene enn å skyte dem.

IKKE SLIK: Fremtidige jegere bør ikke læres opp til at det er stas å felle unge bukker som denne. Hjorten ble felt av journalisten for en del år tilbake.

Ikke realistisk

Solheim mener «ansvarlig troféjakt» ikke er gjennomførbar i norsk jaktvirkelighet. Den eneste realistiske løsningen for å få opp gjennomsnittsalderen, er å redusere uttaket av hanndyr for å få opp bukkeandelen.

– Vi har en helt annen jaktvirkelighet enn det du finner i afrikanske jaktparker eller i avgrensede terreng sørover i Europa. Vi får sjelden så god oversikt over dyrene at vi kan velge akkurat det ene individet vi ønsker å ta ut. Dessuten er vi opptatt av å rekruttere nye jegere for at jakten skal være tilgjengelig for flest mulig. Det medfører at det til enhver tid er mange relativt uerfarne jegere i skogen. Det er for mye å forvente at de klarer skille mellom sju og ti år gammel bukk på et par sekunder når dyret kommer brasende gjennom skogen. Derfor bør regelen helt enkelt være at vi ikke feller store dyr, sier Solheim.

«Det er ikke politisk korrekt å vedkjenne seg troféjakt i Norge. Mange assosierer det med dårlig forvaltning her hjemme, hvor jegerne skyter det første og beste de ser med gevir på hodet. Men troféjakt handler om det motsatte: Jeg jakter nettopp for å dyrke fram de største gevirene.»

– Peter Köller –

Belønning for god forvaltning

– Jeg er troféjeger, sier den erfarne jegeren Peter Köller og vet at han provoserer mange med sitt utsagn.

Köller kommer fra Ulefoss i Telemark og kaller seg hjortejeger, selv om hjorten har en relativt kort historie i fylket der det meste av jakten hans foregår til vanlig.

– Det er lenge siden elgen hadde store gevir her. Nå er det annet hjortevilt og særlig hjort som utmerker seg med potensial for virkelig flotte troféer. Å jakte på disse bukkene er fantastisk spennende, konstaterer han. 

At Köller driver gjennomført troféjakt og forsvarer dette, vekker til tider harme både i jegerstanden og hos allmenheten. Men det handler mest om folks assosiasjoner til usunn jakt på gevirer, mener han.

– Mange setter piggene ut med det samme: Det er ikke politisk korrekt å vedkjenne seg troféjakt i Norge. Mange tenker på jakt i Afrika hvor rike mennesker plukker de største dyrene, for så å dra igjen. Andre assosierer det med dårlig forvaltning her hjemme, hvor jegerne skyter det første og beste de ser med gevir på hodet. Men troféjakt handler om det motsatte: Jeg jakter nettopp for å dyrke fram de største gevirene, sier Köller. 

Spare, spare og spare

Köller understreker at hverdagen på jakt handler om helt andre ting enn å skyte digre hanndyr: For at hjortene skal nå «kapital størrelse», kreves det jegere med sterkt utviklet disiplin. Han betoner sterkt at troféjakt først og fremst handler om å holde igjen på hanndyrene og prioritere høyere uttak av unge og mindreverdige dyr.

– At det i norsk jaktkultur ikke alltid står særlig høyt i kurs å holde igjen på skuddene, er en kjensgjerning. Men en forvaltning som ønsker store dyr, må være restriktiv og tildele aldersbestemte kvoter. Å gjennomføre dette for å få bukker med størst mulig troféer, vil føre til en bestand med høyere alder, tidligere brunst og best mulige forutsetninger for overlevelse, mener Köller.

TROFÉJEGER: Peter Köller mener gjennomtenkt og seriøs troféjakt er god forvaltning som fører til høyere snittalder og dyr med bedre kondisjon.

Lær av Europa

Köller mener at seriøs troféjakt fremmer en optimal forvaltning og en sunn bestandssammensetning. Men også han bedyrer at forvaltningen bør være rigid for å fremme målet om høyere snittalder. 

– Her skal grunneierne bruke stiv pekefinger: Det er ikke jegeren som bestemmer hvilken bukk som skal skytes. Vi har mye å lære av troféjakt fra Sør-Europa. Der er de nærmest på fornavn med bukkene og følger dem nøye over flere år, før det blir bestemt at de skal tas ut. Men når man lykkes med å få nok kapitale dyr, kan man av og til ta ut en «kvittering», som jeg kaller det: Et trofé, som en dokumentasjon på at forvaltningen er god; et bevis for at man har drevet bra avlsarbeid. 

Köller mener forskjellen mellom Solheims og hans tilnærming egentlig bare er at Solheim velger å ikke ta ut belønningen mens verdien er på topp, fordi Solheim mener vurderingen er for risikofylt. 

– Jeg mener derimot det er en motivasjonsfaktor nettopp for å drive god forvaltning, at man kan ta ut en stor bukk – og aller helst akkurat idet den bikker over toppen. Men da skal man ha full kontroll på bukkebestanden. Har du ikke det, bør du følge rådene til Solheim, sier Köller. 

Kan gi forandring

– Å drive sunn troféjakt er lett i teorien, men vanskeligere i praksis. Det er jeg klar over. Det trengs store jaktfelt eller hele bestandsplanområder for at innsatsen skal synes i form av større gevir. Det er nok lettere i et oversiktlig terreng enn i bratte vestlandslier. Og, ja, under drivjakt har jegeren ofte veldig kort tid til å bestemme seg. Men om man er i tvil, er det ikke verre enn at man da lar være å skyte. Så kan man heller reagere raskere når det kommer åpenbart skytbare dyr.

– Er dette overhodet realistisk i Norge?

– I noen områder, ja. Men utfordringen er at vi har mange og små eiendommer. Om folk mener det ikke er mulig hos dem, så tenk likevel gjennom det og vit hva vi snakker om. Kanskje oppstår det større og positive samarbeidskonstellasjoner som gir bedre muligheter. Selv om bare ti prosent av norske jegere endrer praksis, vil det likevel ha betydning for storviltbestandene våre. I denne sammenheng får man absolutt som fortjent, avslutter Köller.