Da startskuddet bokstavelig talt smalt for bukkejakta i lysninga 10. august, var jeg «kameraskygge» for en ivrig jeger. Han hadde brukt mange kvelder i terrenget sitt, og var omtrent på fornavn med hver råbukk som streifa i hans «revir». Her var det full koll på blodslinjene i flere ætteledd, og hvor de hadde sine faste ruter. 

Helga etter gikk jeg blodsporprøve med den lovende firbeinte. Da jobben var gjort og beaglen glupsk gøyv løs på elgklauven, ble dommeren og jeg stående og prate. I tillegg til tips om hva vi som ekvipasje kunne forbedre og hvordan holde kunnskapen vedlike, fikk jeg interessante betraktninger om hvordan ettersøksmiljøet har utvikla seg blant to- og firbeinte.