En grytidlig morgen på tampen av oktober slenger fire trøtte forskere seg inn i universitetsbilen i Tromsø. Gradestokken viser minus 2 og natta er fortsatt svart. Med både kaffe og store forhåpninger innabords settes kursen mot en av landets nordligste utposter – Varangerhalvøya i Finnmark. Her venter to uker med båsfangst av rødrev.

Revene skal utstyres med GPS-halsbånd før de får friheten tilbake. På den måten kan vi følge med på hvor de oppholder seg til enhver tid, noe som gir informasjon om artens habitatbruk, revirstørrelse og eventuelle vandringer gjennom året. Forhåpentligvis kan dette også gi svar på om kystnære rødrever vandrer innover tundraen der de konkurrerer med fjellreven, eller om dette er separate bestander. Det vil gi verdifull kunnskap for hvordan vi best kan ta vare på den utrydningstruede fjellreven.

Annonse

Høye forventninger i Finnmark

Med skyhøye forventninger om å få merket utallige eksemplarer, gleder jeg meg stort til mitt første feltarbeid med rev. Jeg er med som assistent og dette er historien om hvordan det hele gikk.

Forskningsprosjektet har satt opp to fangstområder på Varangerhalvøya. Sju feller er satt opp med utgangspunkt i Vadsø, og tre feller står på Kongsfjordfjellet mellom Tana og Båtsfjord. Etter et par dagers forberedelser og øving på håndtering og merking av rev, drar doktorgradsstudent Stijn og jeg av gårde mot Kongsfjordfjellet. Vel framme tar vi inn på en koselig fjellbu, raust utlånt av reinpolitiet for anledningen. Denne bua har alt man strengt tatt trenger i livet: en vedovn, en gasskomfyr, to senger, et bord, en sofa og en utedo. Nest siste dag finner vi til og med ut at den har en tilhørende badstue. Men nok om det.

VELKOMST: Nordlyset hilser oss velkommen i det vi ankommer fangstområdet vårt mellom Tana og Båtsfjord.
VELKOMST: Nordlyset hilser oss velkommen i det vi ankommer fangstområdet vårt mellom Tana og Båtsfjord.

Vær og føre spiller på lag

Etter innlosjering på hytta, bærer det ut i fangstterrenget. Nå skal fellene spennes opp! Vi har ikke et minutt å miste. Jeg kan nesten føle revene luske omkring i terrenget. Været er også med oss; et tynt snølag dekker bakken og gjør sporingsforholdene optimale. Når man skal prøve å fange selve luringen av fjellet er dette gull verdt.

Vi finner raskt ferske revespor nær fellene. Spesielt rundt en reinsamlingsplass et steinkast unna en av fellene er det tydelige tegn til aktivitet. Her står det skrevet i sportegn at reven har vært innom flere ganger de siste dagene og forsynt seg av både smågnagere og reinskrotter. Et svært godt tegn.

Med et reinsdyrhode og hundefor som åte, blir fella spent opp i tråd med alle forhåndsregler, tips og triks. Det er viktig at ting blir gjort riktig første gang, for rever flest er skeptiske av natur. Og med en uunngåelig menneskelukt eimende fra både felle og åte, er vi avhengige av å minimere andre uromomenter. Skulle for eksempel fella klappe igjen for tidlig slik at reven slipper unna, er det nok over og ut. Med dette både i bakhodet og pannebrasken, spenner vi fellene omhyggelig opp.

KLARGJØRING: Stijn på vei innover fjellet for å spenne opp en av revefellene.
KLARGJØRING: Stijn på vei innover fjellet for å spenne opp en av revefellene.

Tålmodighet er en dyd

Når samtlige feller er klargjort er det ikke annet å gjøre enn å vente. Tålmodighet er fangstmannens viktigste verktøy. Det holder nemlig ikke å gjøre alt rett – reven må selvsagt også få tid til å oppsøke fellene. Heldigvis har vi annet arbeid å gjøre. Men med skyhøyt spenningsnivå i kroppen, blir konsentrasjonen så som så. Døgnet rundt sjekker vi viltkameraene som er satt opp foran hver felle.

Tidligere har prosjektet lykkes med å utstyre seks rever med GPS-halsbånd. En av disse ble skutt dagen derpå. En annen ble påkjørt samme vinter. Det betyr at prosjektet har langtids sporingsdata for kun fire rever. Skal det bli god forskning bør egentlig antallet firedobles. Vi kan med andre ord ikke ligge på latsiden.

KLAR: Hvis bare reven er halvparten så fornøyd med fella som det jeg er, skal nok dette gå bra.
KLAR: Hvis bare reven er halvparten så fornøyd med fella som det jeg er, skal nok dette gå bra.

Når tvilen sniker seg innpå

Lite skjer de første dagene. Et par ganger opplever falsk alarm – båsen klapper sammen, men inni er det tomt. Antakelig er det den sterke vinden som har skylden. Novemberværet i Finnmark kan være nådeløst. Utløsermekanismen blir finjustert. En ravn lar seg lure. Men Mikkel glimrer med sitt fravær. Det blir dårligere sporingsforhold og vi mistet kontrollen på ferske revespor. To unge fangstmenn begynner gradvis å miste motet. Hva gjør vi feil? Eller gjør vi egentlig noe feil? Kan det skyldes været? Åtet? Den høye bestanden av smågnagere vi har vært vitne til?

Arbeidstilværelsen i den koselige, men lille og primitive hytta begynner også å ta på. Svart november på en øde hytte uten strøm gir ikke optimale arbeidsforhold. Selv ikke med en positiv innstilling og et romantisk syn på et slikt liv. Etter noen runder med oss selv bestemmer vi oss derfor for å ta turen tilbake til Vadsø for å revurdere hele opplegget. En uke har gått uten så mye som et bilde av Mikkel på viltkameraene.

Reven går over fella

Mens vi neste morgen holder på å pakke oss ut av hytta dukker det igjen opp bilder av ravn foran den ene fella. Det påfølgende bildet viser at fella har gått av. Vi blir enige om å hjelpe stakkaren litt senere på formiddagen, da vi allikevel må innom for å låse fellene i oppreist stilling på vei hjemover.

Overraskelsen er stor i det vi kommer fram til fella. Ferske revespor! Det kan vel ikke være at...? Men nei - inni fella sitter en forskremt ravn. Som forventet. Men så oppdager vi noe merkelig: oppå båsen er det sylferske revespor! Reven har vært frekk nok til å spasere tvers over fella etter at den var utløst. Hva er oddsen for det? Var det ravnen som tiltrakk seg revens oppmerksomhet? Eller var det tilfeldig at reven hadde vært der etter at fella hadde gått av? Ville reven gått i fella hvis ikke ravnen gjorde det først? Disse spørsmålene blir diskutert og drøftet. Konklusjonen blir at dette antakelig var et tilfeldig besøk, og at det nå fort kan gå en ukes tid før neste revebesøk. Vi bestemmer oss for å holde oss til planen og dundrer på videre mot Vadsø.

IKKE HELT ETTER PLANEN: Reven trasker over… fella? Her tror jeg Murphy har misforstått litt.
IKKE HELT ETTER PLANEN: Reven trasker over… fella? Her tror jeg Murphy har misforstått litt.

Vanskelig å lure en luring

Vi kunne ikke tatt mer feil. Etter 38 minutter tikker det inn nye bilder fra viltkameraet. Her kan vi i sanntid bevitne en grådig sulten rev røske og dra i reinhodet inne i fella med all sin kraft. Er det mulig?

Vi snur bilen på flekken og humper oss tilbake på fjellet. Både rev og reinhode er borte. Typisk. Hadde vi ventet et par timer med å dra hjemover hadde vi nå hatt vår første rev for sesongen. Det er ikke annet å gjøre enn å spenne opp fella på ny og håpe på at den fortsatt er sulten. Men det er en merkelig følelse å traske inn i hytta vi nettopp forlot. Vi føler oss mislykka og trenger en saftig mental omstilling for å gripe fatt på nye dager, eller rettere sagt lange netter, i den lille bua.

Til vår store overraskelse skal det ikke gå mer enn nye 5-6 timer før viltkameraet igjen viser lukkede luker. Er det mulig? Kan det virkelig stemme? Vi ringer våre fangstkolleger i Vadsø og feirer i bilen. Det må være rev. Denne fella har nemlig aldri feilutløst og kråkefuglene holder seg borte nå i mørket. Nå skal jeg altså endelig få håndtere en levende rev. Nå skal vi endelig få økt antall merkede rev med hele 25 prosent!

Med hjertet i halsen hopper vi ut av bilen, slenger på oss hodelykter og småløper bort mot fella. Vel framme må jeg gå tre runder med meg selv. Fella er lukket, men luka i taket er skjøvet til side. Det er kloremerker i treverket. Og i fella er det tomt. Med unntak av fire solide revekabler og en dunst av de sjeldne. Det kan ikke være sant? Snakk om nederlag. Fiasko. Generaltabbe. Toppluka var ikke festet godt nok!

Den som ikke gir seg

Det er to trauste fangstmenn som legger seg i køya den kvelden. Jeg er overbevist om at dette var vår sjanse. Nå må jo reven være traumatisert for livet. Ikke snakk om at vi vil få se den igjen. Allikevel bestemmer vi oss for å gi det to nye netter. Det er egentlig mest en demonstrasjon på at vi ikke er typene som gir opp. Så kan vi i alle fall si at vi prøvde vårt beste.

Et døgn senere bryter tre karer ut i jubelrop på en liten restaurant i Båtsfjord. Stijn, en kamerat og jeg har akkurat fått tilsendt et nytt bilde fra viltkameraet. Fella har gått av. Det er nesten for godt til å være sant. Vi hiver oss i bilen og kjører den drøye halvtimen fram til fella. Nå har vi vel brukt opp uflaksen vår? Det er jo tross alt begrenset hvor mye som faktisk kan gå galt.

I FELLA: Murphy lot seg til slutt lure inn i fella for tredje gang – og denne gangen virket fella som den skulle.
I FELLA: Murphy lot seg til slutt lure inn i fella for tredje gang – og denne gangen virket fella som den skulle.

I det jeg åpner luka og stirrer inn i to gule øyne fylles kroppen med glede. Vi klarte det! Og etter nøye veiing, måling og merking slippes den over 6 kilo tunge hannreven «Murphy» fri igjen. Han blir naturligvis oppkalt etter Murphy’s lov som sier at dersom noe kan gå galt, så kommer det også til å gjøre det. I full galopp eksploderer Murphy ut av buret før han bråstopper allerede etter seks meter. Der står han en stund og studerer oss, ruller seg i snøen, for så å lunte rolig inn i mørket og forsvinne. Tilbake står to fangstmenn med et minne for livet.

LYKTES TIL SLUTT: To fornøyde forskere som til slutt også lyktes som fangstmenn.
LYKTES TIL SLUTT: To fornøyde forskere som til slutt også lyktes som fangstmenn.

Murphy’s lov

Dessverre gikk det til slutt akkurat slik det måtte gå. Allerede tre uker etter merking forsvant Murphy fra radaren. Først trodde vi han hadde møtt sin overmann i et par tonn med metall og blendende lys på fylkesvei 890. Men så ble Murphy uventet observert og filmet i live av lokale hytteeiere. Hvordan Murphy har klart å slå av halsbåndet er foreløpig et mysterium. Det er i slike situasjoner grensa mellom tro og overtro blir uklar. Murphy’s lov lever i alle fall videre.

Følg reven live!

NB: Selv om Murphy’s bevegelser i terrenget i stor grad forblir hemmelige, kan du følge de andre merkede revene live på COAT.no. Der kan man se på kart hvordan revene har brukt terrenget. GPS-halsbåndene registrerer posisjon hver tredje time og du kan se tidspunkt og temperatur ved å klikke på et punkt.

STOPPET OPP: Murphy betrakter oss lenge i skinnet fra hodelyktene, før han omsider labber innover i mørket og forsvinner.
STOPPET OPP: Murphy betrakter oss lenge i skinnet fra hodelyktene, før han omsider labber innover i mørket og forsvinner.

COAT - Klimaøkologisk Observasjonssystem for Arktisk Tundra

COAT er et langsiktig og adaptivt overvåkningssystem for norsk arktisk tundra på fastlandet og Svalbard. COAT skal gi sikker dokumentasjon og tidlig varsling om effekter av klimaendringene på biomangfold, naturressurser og økosystemprosesser i norsk Arktis, som grunnlag for forvaltningstiltak og tilpasninger.

Vis mer