Det er ikke nytt at villreinen i Norge sliter. Økt press på dens leveområder forårsaket av menneskelige inngrep, er en av hovedårsakene til at villreinens tilstand er dårlig nytt. Hvordan skal man på best mulig måte ivareta villreinen samtidig som man tilrettelegger for fornybar energi?
Sammen med internasjonale eksperter fra flere fagområder har Norsk institutt for naturforskning (NINA) utviklet en metodikk på hvordan villreinens leveområder påvirkes av menneskelig infrastruktur og aktiviteter. Dette kan bli et svært nyttig verktøy i tiden fremover.
Ny vitenskapelig metode
Seniorforsker ved NINA, Manuela Panzacchi, har sammen med flere andre forskere jobbet i et tiår for å utvikle en ny vitenskapelig metode. JEGER tok en prat med henne, for å finne ut mer om hva dette innebærer.
Hva går denne metoden ut på?
– Metodikken kan enkelt forklart beregne kvaliteten på alle villreinens leveområder, basert på den totale belastningen av ulike typer infrastruktur og aktiviteter, forteller Panzacchi.
Det sentrale er at metodikken kan beregne både i nåtid, fortid, eller i fremtiden; man kan da se før- og etterbilder på hva tidligere inngrep har hatt av konsekvenser for villreinen, eller forutsi hva nye inngrep har av konsekvenser.
Det innebærer blant annet hvordan ulike inngrep i naturen har påvirket vandrerutene som villreinen har benyttet seg av, eksempelvis oppdemmede vannsystem. Ved utbygging av vannkraft kan man se hvilke områder som legges under vann og hvordan dette påvirker tilgangen til hele villreinområde.
Vannkraftutbygging kan blant annet ødelegge vandreruter mellom sommer- og vinterbeitene til villreinen. Det å danne et bilde på dette vil være svært nyttig når man skal vurdere fremtidige utbygginger.
Den nye metoden kan også støtte bærekraftig arealplanlegging og konsekvensutredning gjennom scenarioanalyser, som kan forutsi den forventede effekten av utbygging eller avbøtende tiltak.
– Modellene bygger på mer enn 3 millioner GPS-data fra de største villreinområdene, noe som gir svært presise og nøyaktige beskrivelser av topografi og vegetasjon og lignende. Den tar også for seg infrastruktur som veger, utbygginger, vannkraft, sti- og løypenett, turistvolum, hytter og så videre, i tillegg til klima, forteller Panzacchi.
LES OGSÅ: Over halvparten av villreinområdene i dårlig stand
Arealbruken har konsekvenser
Menneskers arealbruk er den viktigste årsaken til tap og fragmentering av dyrs habitater over hele verden. Også i Norge er det press på villreinens leveområder som er artens største trussel.
Opplever du at det er viktigere å bygge ut fornybar energi enn å ta vare på villreinen?
– Nei, det vil jeg ikke si. Det er avgjørende å ha tilgang til energi, og spesielt fornybar energi– selv om vi også må redusere vårt energiforbruk. Det er samtidig helt avgjørende at vi bevarer de siste stammene av villrein, som Norge har et nasjonalt og internasjonalt forvaltningsansvar for, og som har høy verdi for naturen og for samfunnet. Norge står nå overfor utfordringen med å kombinere disse behovene på en smartest måte, forklarer forskeren.
Mange vannkraftkonsesjoner ble gitt før forskriftene om konsekvensutredning kom, og dermed ble flere miljøproblemer på den tiden i stor grad ignorert. De fleste vannkraftkonsesjonene er eller skal i en revisjonsprosess der bærekraftig utvikling skal vektlegges.
– Dette er en unik mulighet til å reparere noen av de enorme skadene som ble gjort, og til å øke bevisstheten om behovet for klare og sterke regler for proaktiv bærekraftig arealplanlegging – før ny infrastruktur eller aktiviteter settes i gang.
– Begge aspekter er avgjørende for å ivareta villreinbestandene på lang sikt. Selv om ikke alle "konflikter" mellom fornybar energi og villrein kan unngås helt, kan en smart arealplanlegging basert på de mest avanserte tilnærmingene bidra til å minimere problemet.
Kan denne nye metoden hjelpe villreinen fremover?
– Villreinområdene påvirkes ikke av kun én infrastruktur eller én menneskelig aktivitet, eller kun av klimaendringene. Det er de samlede påvirkningene av disse forskjellige faktorene som er utfordringen. Målet om å forvalte villreinområdene på en best mulig måte på lang sikt representerer derfor en kompleks utfordring, forklarer hun.
Tilnærmingen skal kunne finne mønstre i store datamengder innen og på tvers av villreinområder, og deretter peke på de mest presserende utfordringene. Videre skal det bidra til å beregne hva som kan være effektive avbøtende tiltak, eller peke på områder hvor nye inngrep bør unngås sett fra et villreinperspektiv.
– Denne metoden gjør nettopp dette. Den er validert, publisert i flere vitenskapelige tidsskrifter, den er robust, og den kan oppdateres med ny kunnskap- inkludert lokalkunnskap og data. Den kan ha et godt potensial for å hjelpe villreinen fremover, poengterer forskeren.
LES OGSÅ: Vil skyte opptil 1000 reinsbukker
Har vært utfordrende
Er det for lite fokus på konsekvensen av utbygging av eksempelvis vannkraft i dag?
– Internasjonale og nasjonale retningslinjer understreker behovet for å vurdere de opphopende virkningene av store inngrep med infrastrukturer før de bygges. Alt avhenger av hvordan dette gjøres i praksis – og regelverket her er mindre konkret.
– Dette kan åpne for debatter og konflikter mellom interessenter. Det skal bemerkes at det har vært utfordrende også fra et vitenskapelig perspektiv; det å nøyaktig forstå hvordan man måler de kumulative virkningene av flere forskjellige infrastrukturer og aktiviteter i et område. Denne tilnærmingen er derfor ganske nyskapende, avslutter hun.
Forskerne har altså brukt et tiår på å utvikle denne vitenskapelige metodikken, som nå kan brukes til å vurdere konsekvensene av utbygging eller avbøtende tiltak på villreinen og andre arter.
Alle kart, beskrivelsen av metoden og referanser til vitenskapelige og populær-vitenskapelige artikler er tilgjengelig på NINA.no
