Økologi for jegere

Økologi er læren om hvordan all levende natur er bygd opp og hvordan samspillet fungerer mellom plante- og dyreartene – mennesket inkludert. For at samspillet skal fungere, er det nødvendig med balanse mellom levende elementer og ressurser som jord, vann og luft.

Alt liv er avhengig av to grunnleggende faktorer; fotosyntese og sol. Fotosyntesen går i korthet ut på at plantene omdanner vann og karbondioksid ved hjelp av solenergi til plantevev (biomasse).

Samtidig frigjøres oksygen, og således er hele jordas eksistens avhengig av fotosyntesen. Derfor kalles plantene primærprodusenter og utgjør det første trinnet i den økologiske pyramide; det første trofiske nivå. 

Les også: Den viktige jegerarven

På de neste trinnene kommer konsumentene, som omfatter alle former for dyreliv. Trinnene kan deles inn i grupper på grunnlag av fødevalg: Arter som spiser primærprodusenter (vegetabilsk føde), kalles primærkonsumenter, og utgjør det andre trofiske nivået.

På det tredje trofiske nivået finner vi de kjøttetende viltartene; sekundærkonsumentene som hovedsakelig lever av primærkonsumentene. Videre oppover i næringskjeden kommer tertiærkonsumentene, representert av små og store rovdyr.

Pyramidens trinn

I den økologiske pyramiden fins en rekke næringskjeder, hvor hvert ledd hovedsakelig lever av leddet foran. Et enkelt eksempel kan være planter – smågnagere – rev – ørn. Når energien forflyttes fra et trofisk nivå til det neste, forbrukes i snitt 90 prosent.

Derfor minker antallet individer fort for hvert trinn oppover i kjeden. Dette grunnleggende trekket synliggjøres godt ved å sammenligne de fåtallige store rovdyrene med smågnagernes enorme antall.

Les også: Lev sunt - spis vilt!

Hver art fyller en funksjon i systemet. Når det skjer betydelige endringer på et nivå, vil det påvirke kjedens øvrige ledd: Krakk i smågnagerbestanden fører som regel automatisk til en påfølgende reduksjon hos smårovviltet.

Alle økologiske systemer er avhengige av hverandre, og er samtidig hele tiden i en kontinuerlig utvikling som startet for millioner av år siden. Hele tiden tilpasser artene seg til en relativt stabil enhet – frem til noe forstyrrer balansen:

Økosystemene rokkes ved at vi tilfører kunstige/syntetiske og kjemiske faktorer. De naturlige omdanningsprosessene blir ødelagt eller klarer ikke å bryte ned miljøgiftene. En del viltarter akkumulerer tungmetaller, noe som reduserer naturens produksjonsevne.

Viltøkologi og biotop

Viltøkologi deles i individøkologi og bestandsøkologi (også kalt populasjonsøkologi).

Individøkologi dekker det enkelte individets krav til livsmiljø. En populasjon omfatter alle individ av samme art innenfor et avgrenset område.

Populasjonsøkologi er samspillet innen viltbestanden og hvordan den påvirkes under eksisterende forhold. I begge tilfeller er biotop et sentralt begrep som du bør lære:

Biotop er et område der viltarten er utbredt, for eksempel på fjellet.

En biotop kan igjen deles inn i habitater, det vil si mer spesifikke områder som viltarten bruker innenfor biotopen, for eksempel fjellbjørkeskogen.

Populasjonens biotopvalg kan variere med årstid, eksempelvis ved at dyrearter som foretrekker høyfjellet om sommeren trekker ned under tregrensen vinterstid.

Sett under ett må biotopen oppfylle følgende krav:

• Tilfredsstillende ernæring, inkludert vann

• Tilfredsstillende vern mot vær, vind og fiender

• Tilfredsstillende ynglevilkår

Klimamessige endringer og menneskelige inngrep bidrar til kontinuerlig forandring i mange biotoper. I verste fall fører det til at ett eller flere krav ikke lenger innfris, slik at biotopen ikke lenger tilfredsstiller artenes behov.

Typiske eksempler er hytter, veier og stier i villreinområder, eller en motorvei tvers gjennom et våtmarksområde.

Artsrikt og individfattig

Naturen i Norge kan i grove trekk deles inn i fire hovedtyper (hovedbiotoper):

• Kysten med tilhørende skjærgård

• Skogen

• Ferskvann og våtmarker

• Fjellet

Innenfor disse finnes et mangfold av levesteder. Biotopene er forskjellige med lokalt klima og jordbunn som påvirker planteproduksjonen, noe som igjen gir ulike rammebetingelser for viltet.

Mange viltarter har snevre krav til sine biotoper, mens andre har større tilpasningsevne og dermed også langt større utbredelse.

Fjellrypa er avhengig av karrige steinrøyser høyt til fjells og livnærer seg på et lite utvalg beiteplanter, mens haren fins fra rypas fjellrike til den smuleste skjærgård og beiter da også på mange flere plantearter.

Guide: Indremedisin for jegere

Alle viltarter har likevel spesielle krav til livsmiljø for å trives og formere seg. I områder med varierte naturforhold vil det derfor være flere viltarter enn i områder med ensartet natur.

Få land har en mer mangfoldig natur enn Norge. Men selv om antall viltarter er stort, er ikke viltproduksjonen spesielt stor. Årsaken til dette er at en artsrik fauna generelt medfører en relativt beskjeden individrikdom, og dette gjelder ikke minst i Norge sammenliknet med andre europeiske land.

Styrke gjennom tilpasning

Alle våre viltbestander består av individ av begge kjønn i ulik alder.

Populasjonsdynamikken reguleres grovt sett av tre faktorer:

• Antall individer som fødes.

• Antall individer som dør.

• Antall individer som inn- og utvandrer.

I viltforvaltning brukes bestandsøkologi for å styre den enkelte artens utvikling slik vi helst ønsker. Målet kan være å øke, bevare eller redusere eksisterende tetthet.

Kontrollert bestandsskjøtsel betinger forskning og best mulig kunnskap over bestandens sammensetning. Avskytingsplaner må også tilpasses den menneskelige bruken av naturområdene.

Ifølge Darwin er det de sterkeste og mest tilpasningsdyktige som overlever og fører utviklingen videre. Konkurransen som drivkraft i naturen fører ikke bare til kamp mellom arter, men også mellom individer av samme art.

De største og sterkeste okkuperer de beste områdene med hensyn til næringstilgang, skjul, partner(e) og yngleplass. En slik «asosial» territorieatferd er med på å begrense hvor mange individ av samme art den enkelte biotop har plass til.

Noen arter er polygame, det vil si at hannen parer seg med flere hunner, uten å ta del i oppfostringen av avkommet. Det gjelder for alt fra skogsfugl og hare til elg. Slike arter kan forvaltes med et tallmessig underskudd på kjønnsmodne hanner.

Arter hvor hannen bare parrer seg med en hunn og ungene oppfostres i fellesskap, kalles monogame, slik som hos bever og kanadagås. Her krever forvaltningen i prinsippet like mange kjønnsmodne individer av hvert kjønn for at viltstellet skal fungere.

«Få land har en mer mangfoldig natur enn Norge. Men selv om antall viltarter er stort, er ikke viltproduksjonen spesielt stor.»

Viltstellets mål og tiltaksformer

Viltstell kan grovt sett deles inn i tre hovedmål:

• Bevare og verne om dyrelivet slik at det forblir så artsrikt som mulig.

• Regulere bestandene ut fra overordnede målsettinger om sunne viltstammer og akseptabelt konfliktnivå med jordbruk, skogbruk og trafikk.

• Iverksette tiltak som øker de jaktbare artenes antall.

Det beste forebyggende viltstelltiltaket er å hindre inngrep som skader biotopenes kvalitet.

Biotopskjøtsel går i stor grad ut på å forbedre biotopenes minimumsfaktorer ut fra viltartenes behov for næring og vann, vern mot vær, vind og predatorer, samt gode ynglevilkår. 

Her er driftsformene i industrielt skogbruk et godt eksempel: Ved å unngå store, kvadratiske hogstflater og isteden lage avlange, smale rydninger med rik tilvekst, oppnås viktige beiteplasser for en rekke viltarter. De attraktive randsonene gir raskt tilgang til skjul, føde og fuktighet. 

andre områder kan gjødsling øke tilveksten både av felt- og buskvegetasjon, mens oppdemming av mindre våtmarkspartier trekker til seg ande- og vadefugler.

Trolig er det få som tenker på at jakta i seg selv kan være godt viltstell, særlig blant ikke-jegerne. Men når det er så tette bestander at en populasjon er i ferd med å «ete seg ut av matfatet», er det nødvendig å redusere bestanden til beitegrunnlaget igjen er gjenopprettet.

Vern og arealbruk

Man kan også dele viltstell inn i kortsiktige og langsiktige tiltak.

Utsetting av en viltart i et område der den fins fåtallig, er som oftest et kortsiktig tiltak. Erfaringene med utsetting av hare og storfugl fra oppdrett er omdiskutert, og den langsiktige effekten er trolig liten:

Den første tiden etter utsetting er unge oppdrettsfugler svært utsatt for rovdyr. Likevel kan det være forsøket verdt, spesielt i sammenheng med andre viltstelltiltak som biotopforbedring og predatorkontroll. 

Ofte vil det mest effektive tiltaket likevel ligge i biotopforbedringer som skaper tilstrekkelig skjul for viltet, samtidig som en begrenser gunstige biotoper og leveforhold for rovviltet:

Lokale søppelfyllinger holder liv i kunstig store bestander av rev, kråke og ravn gjennom vinteren – som jo er nåløyet for alt vilt. Jegerne bidrar også i matfatet ved å etterlate lett tilgjengelige matpakker i form av slakteavfall fra drøyt 100.000 storvilt spredt rundt i skogene.

Hvor mye som kan høstes av viltartene, avhenger til syvende og sist av hvor stor den årlige produksjonen er, noe som blant annet styres av hvor mye plantemateriale som produseres.

Altså er det nødvendig å verne om plantene for å sikre en kontinuerlig og langsiktig viltproduksjon. Og da må vi nødvendigvis også verne om naturen og stoppe ukritisk arealbruk og -utbygging.