Villsvin- og hjortejakt med NJFF-sjefen

Etter noen minutter i tetta tar det ut. Ganglosen avbrytes av stillhet, men 700 m borte er det ny stålos. 

Enda en gang nærmer Roar seg losen, og nok en gang er det kul umulig å se i den tette vegetasjonen. På 80 meters hold må han igjen avvente uten sjanse til å se losdyret. 

Etter noen lange minutter begynner grisen å gjøre utfall mot hunden. Roar skimter likevel villsvinet i korte glimt. Når han omsider får bredsiden til, lar han seg ikke be to ganger.

Forvaltning og samvær

Dermed går jakta inn i neste fase. Arne Foss og Dagfinn Haget er de nærmeste postene og legger straks i vei mot skuddplassen for å hjelpe Roar. Vi andre går mot bålplassen for å gjøre i stand woken.

Siden 2013 har en gjeng med utgangspunkt i NJFF Hedmark årlig vært på jakt etter villsvin og dåhjort hos Boo Egendom noen mil sør for Örebro. Opprinnelige var formålet å styrke det sosiale samholdet, samtidig som man fikk kunnskap om villsvin – en svartelistet art som er på full fart inn i Hedmark.

Det er en blandet gjeng som samles ved bålet i påvente av at Roar kommer med grisen – og lunsjen.

LES OGSÅ: Villsvinjakt i Aremark

Bakgrunnsteppet

Knut Arne Gjems (41) har sine røtter nettopp i NJFF Hedmark og er opptatt av jaktas framtid i et stadig mer urbanisert Norge. Som leder i Norges Jeger- og Fiskerforbund er dette en utvikling som opptar ham sterkt:

– I Norden står jakta fremdeles sterkt. Det henger sammen med vår historie hvor jakta alltid har vært – og til en viss grad fremdeles er – knyttet opp mot et nytteaspekt. Kjøtt var en betingelse for overlevelse. Skinn ble brukt til klær. Vår kultur er grunnlagt på jakt, fangst og fiske, påpeker Knut Arne, og hever blikket idet han fastslår dagens relevans:

– Også i dag gir jakta oss over 20 millioner middagsporsjoner hvert år.

Ærlig jakt

Samtalen dreier inn på trendene i vårt moderne samfunn, hvor vi går fra en nyttebasert bruk av naturen, til urbanisering og fremmedgjøring. Nå er jegerne i mindretall i samfunnet.

– Og det må vi som jegere forholde oss til, sier Knut Arne og får bekreftende nikk fra fylkessekretær Ole Mattis Lien (61) og økonomi- og administrasjonssekretær Ada Bredalen (55) i NJFF Hedmark mens kaffekjelen går på rundgang.

– For å bringe kulturarven videre, er vi helt avhengig av respekt og forståelse for jakta i den «ikke-jaktende» delen av befolkningen, framholder Knut Arne og understreker:

– Når angrepene kommer, må vi kunne stå med rak rygg. Vi må være ærlige i argumentasjonen, motivasjonen og særlig i selve utførelsen av jakta.

«På 5–6 meter kommer villsvinet ut av tetta. Kikkertsiktet er innstilt på 8x, så alt Roar ser er grisebust. Skuddet går, grisen tryner foran føttene på ham og i løpet av sekunder er Ailo framme og logrer henrykt.»

Kunnskap gir innflytelse

– Jeg tror likevel jakta har gode muligheter til å overleve i vårt samfunn. Men hvis vi ikke er bevisste, kan jakta miste fotfeste og forståelse slik vi ser lengre sør i Europa, sier Knut Arne ettertenksomt. 

Gjengen rundt bålet trekker fram den enkelte jegers ansvar for å være en god representant for jegermiljøet. Ole Mattis er engasjert i både skjøtsel og viltforvaltning. Han etterlyser et bredere jegerengasjement, noe som også øker jaktas troverdighet i samfunnet:

– Hva om man i jaktpressen og i jegerfora på nettet fokuserte mer på kunnskap om viltet og ivaretakelse av kjøttressursen? spør han. Det blir hengende litt i luften, før han selv henter det ned:

– En god jeger lærer seg viltets biologi og atferd; dets plass i naturen. Da kan vi som jegere være med på å fange opp bestandstrender, og bli en viktig del av det faglige miljøet som legger premissene for jakta som forvaltning, mener Ole Mattis. Det bifalles rundt bålet at han er inne på noe vesentlig her. 

LES OGSÅ: Tungdrevet jentevekst innen jakt

Ny dag, ny gris

Neste dag slipper vi flere hunder i søket. Likevel er det ikke overraskende Roar og Ailo som får sjansen i dag også: Som tidligere jaktkonsulent i NJFF med ansvar for jakthund, lever og ånder Roar for våre firbeinte hjelpere.

En halvtime ut i søket ser Roar på GPS’en at Ailo sirkler seg sakte nordover. Ut fra sporloggen regner han med at laikaen går på spor, så her er det bare å sette opp farten og følge på. 

På motsatt side av ei myr blir det uttak. Det går fort fram og tilbake; finter, grynting og utfall levner liten tvil om hva som foregår. Men tuemyra med pors og høyt gras gir ingen skuddmuligheter.

Brått ser Roar vegetasjonen bølger seg ned i ei tydelig stripe rett mot ham. Det er altfor tett til å skyte, og det går fort!

På 5–6 meter kommer villsvinet ut av tetta. Kikkertsiktet er innstilt på 8x, så alt han ser er grisebust. Skuddet går, grisen tryner foran føttene på ham og i løpet av sekunder er Ailo framme og logrer henrykt. Dermed er lagets andre villsvin et faktum.

LES OGSÅ: Test av kikkertsikter

Villsvin i rask anmarsj

Dermed er det dags for ny samling for jaktlaget. Under bållunsjen henter Ole Mattis ned ballen han kastet opp i går. Mye av årsaken til å legge den årlige jaktsamlingen til Örebro, var for å øke kunnskapen rundt villsvin, der bestanden har vokst kraftig.

– I 1987 ble det skutt ca 100 villsvin i Sverige. I 2016/17 ble det skutt rundt 100.000. Det er tusengangeren, på 30 år! utbryter Ole Mattis og følger opp: 

– Vi ser starten på samme utvikling hjemme også. I jaktåret 2014/15 ble det skutt 70 villsvin i hele landet. Seks år senere var dette økt til 450. Her kan det være noen mørketall, så det reelle tallet er nok enda høyere, mener han.

– Og 70 av de 450 ble felt i Hedmark. Det er like mye som i hele landet seks år tidligere, supplerer Ada.

Som alle steder der villsvinet dukker opp, er det også i Hedmark delte meninger om det nye viltet. Mange frykter avlingsskader, mens andre synes det er et attraktivt vilt å jakte på. 

– Da er det interessant å se at svenskene her har gjort en levevei ut av det. I tillegg til kjøttverdien kommer aktivt viltstell og utleie av jakt, sier Dagfinn Haget (59). Gjennom sitt arbeid med skogbruk hos Statsforvalteren i Innlandet er nok han blant dem som ser begge sider av saken.

Utvider hjorteviltjakta

Det er hyggelig å prate rundt bålpanna, men vinterdagen er kort. Vi er tross alt på jakt. Knut Arne tenker seg ut på smygjakt etter dåhjort i kulturlandskapet ikke langt fra slottet på Boo Egendom. På kjøreturen ut dit forklarer han:

– Dette er en perfekt måte å utvide jaktsesongen på. Hjemme i Norge slutter hjorteviltjakta til jul, i tillegg til at store snømengder fort begrenser jaktmulighetene på annet vilt. Men her kan vi jakte dåhjort ut februar, meddeler han fornøyd. 

Vi stopper, knepper bildørene forsiktig igjen, og tar på hver vår kamo før smygingen går i gang.

Dagen krones med mer fangst

Allerede etter noen hundre meter ser vi en mindre dåhjortflokk ute på en liten åker 500 meter borte. Selv om dagen er på vei mot kveld, gjelder det å ikke forhaste seg. De siste meterne åler vi opp på en åsrygg for å ikke komme i silhuett for dåhjortflokkens vaktsomme blikk mot horisonten.

Knut Arne legger seg ned med anlegg og peiler inn en fin skovelbukk. Så fort den vender bredsiden til, går skuddet. Hele flokken raser av gårde. Bukken følger etter bort til skogkanten, hvor den triller over ende. Akkurat slik det skal være.

LES OGSÅ: Slik lykkes du med hjortejakta

Det er en bit å dra bukken fram til nærmeste skogsbilvei hvor det er mulig å komme til med bil. Under strabasene blir vi enige om at dette må da være en helt topp måte å utvide jaktsesongen på for nordmenn som vet å verdsette godt kjøtt?

Jaktiveren til resten av laget skorter det iallfall ikke på: De har spredd seg rundt om i terrenget, der det jaktes både med smyg og postering. Og mens Knut Arne er opptatt med dåbukken, sørger Bent Roger Hegg for at enda et villsvin blir med hjem over grensa.

Villsvin og dåhjort på frammarsj

I Hedmark er det felt villsvin så langt nord som i Rendalen og Alvdal og så langt vest som i Stange. Flest fellinger er det mot svenskegrensa i Eidskog, Kongsvinger, Åsnes, Våler og Elverum. Det er bekrefta yngling så langt nord som Elverum. Ellers er det skutt villsvin også i Løten, Grue, Åmot og Stor-Elvdal.

I Sverige er det mulig å jakte rådyr, dåhjort og villsvin med hund ut januar. Man kan jakte dåhjort også i februar, men da er det ikke tillatt å bruke hund. Jakta må avsluttes senest en time etter solnedgang.

Dåhjorten kommer opprinnelig fra Asia. Den ble satt ut på mange svenske gods, da de er meget stasjonære med en spredningsevne på bare rundt 200 meter i året. Dåhjorten er meget sky og har et velutviklet syn, i tillegg til utmerket luktesans og hørsel. 

De største tetthetene finnes i Sør-Sverige, i et belte i Sörmland, Örebro, Vestre- og Östre Götaland. I de aktuelle områdene er det vanlig å kombinere villsvin- og dåjakt, da de ofte fôres side om side.

I Norge er det observert streifdyr av dådyr i Akershus og Østfold mot grensa til Sverige.