Seljakt etter steinkobbe og havert er noe Jo Inge Hesjevik brenner for, både som fisker, politiker og erfaren seljeger. I flere år deltok han i selfangst på Vestisen, havisen mellom Grønland, Svalbard og Jan Mayen, men nå er det kystsel som steinkobbe og havert som engasjerer ham:
– Det burde skytes betraktelig mer sel. Selkvotene settes på helt feil grunnlag, for selen forflytter seg mye. Selv om man en dag teller sel på et skjær, kan du noen dager senere komme fram til en helt annen bestand, sier Hesjevik.
Han understreker at selen kan være en god ressurs, men at den også er et rovdyr. For å holde balanse mellom artene og unngå sykdom og konflikter, må man unngå at det blir for mye sel. Dette er god viltforvaltning.
LES OGSÅ: NJFF mener selkvotene er altfor lave
Selproffer: Det kan være kaldt på Finnmarkskysten på tampen av seljakta, men det var kaldere i Vestisen. Jo Inge og Ingar ser etter sel.
Steinkobbe og havert
JEGER er på seljakt i fjordstrøkene utenfor Lakselv sammen med Hesjevik og kompisen Ingar Haukenes, også han med fartstid på Vestisen. Her kan du finne både steinkobbe, havert, grønlandssel og ringsel.
– Steinkobben er mest tallrik, og er den du bør sikte deg inn på hvis du ønsker best kjøtt. Er skinnet mest interessant, er steinkobbe og ringsel enklest å håndtere, sier Jo Inge.
En steinkobbehann kan bli opp mot 150 cm lang og 100 kg. Haverten kan bli opp mot 2,3 meter og veie over 300 kg.
Steinkobbe og havert lever spredt langs Norskekysten året rundt, også inne i fjordene. De oppholder seg ofte i store flokker, og ligger på små skjær eller trekker inn i bukter. Spesielt når det er sol ligger de ofte på steiner som stikker opp i flomålet.
LES OGSÅ: Seljakt på Helgelandskysten
STEINTRIKSET: Jo Inge får en stor stein servert over ripa, for å kunne gå ned raskere under vann og hente selen.
Uortodoks jaktgarderobe
Hesjevik og Haukenes legger ikke skjul på at seljakt krever noe annet utstyr enn vanlig storviltjakt: Her anbefales solide plastkasser til skinn og kjøtt, samt regntøy/ oljehyre og lange fiskehansker under slakting: Selspekk, et tommetykt fettlag som isolerer selkroppen innenfor skinnet, lager stram lukt som er vanskelig å få vekk fra klær.
– Videre bør du ha tilgang på båt, samt båtshake, klepp eller andre store kroker med håndtak. Sjøkikkert eller dykkemaske og våtdrakt er også en stor fordel, sier Jo Inge.
Seljakt bør foregå når det er stille sjø. Et selhode er både vanskelig å oppdage og enda verre å treffe når det er mye bølger. I tillegg blir det mer risikabelt å berge fangsten. Vi fikk prøvd oss både i finvær og rufsevær, og kan bekrefte at det var en mye hyggeligere og mer kontrollerbar jaktopplevelse i rolig sjø.
Fangst berga: Det går greit å finne selen, bare man ikke fristes til å skyte steinkobbene på for dypt vann.
Båt og land – hand i hand
Hesjevik og Haukenes anbefaler på det sterkeste å ikke skyte fra båt, kun fra land. Økt fare for bomskudd fra båt er dobbelt ille, fordi det også gjør selen mer skeptisk til båter og verre å jakte på.
– Bruk isteden båten som «lokkemiddel»: Kjør rolig vekk fra selen, ikke mot den. På grunn av deres nysgjerrighet vil de ofte dukke opp bak båten, og du kan lede dem på skuddhold for andre jegere på land. Men pass på sikkerheten, understreker duoen.
Finn ut hvor selen oppholder seg, lag deg et godt anlegg – og ha tålmodighet! Sørg for god «horisont-disiplin»: Ikke beveg deg slik at selen får deg i silhuett mot himmelen, men bruk terrenget.
Det er lurt å ankomme i god tid før lavvann, for da legger dyrene seg på steiner og svaberg. Må du forflytte deg, beveg deg når selene dukker, spesielt på dager når de virker ekstra sky. De er som regel nede opptil 5 minutter om gangen. Hvis det går mer enn 10 minutter før de viser seg, har de trolig forflyttet seg.
Fornøyd jeger: Maria-Isabell Moen er med som skytter og syns seljakta er veldig spennende. Her med en nyskutt steinkobbe.
Våpen og ammunisjon
Til seljakt brukes vanlig storviltrifle og ammunisjon med ekspanderende kule. 2021-endringene i utøvelsesforskriftens krav til anslagsenergi gjelder ikke for seljakt (egen forskrift). Altså må du fortsatt ha minst 2700 joule for 9 grams kuler og 2200 joule for 10 grams kuler på 100 m.
Lettest mulig kule er å foretrekke, da det gir flatest kulebane. Ekspansjonen bør skje raskt i et lite selhode for å unngå gjennomskyting med vanlig storviltammunisjon.
Jo Inge tilrår lyddemper: Skuddsmellen blir vanskeligere å retningsbestemme, og selen kan til og med bli nysgjerrig når den ikke helt forstår hva som skjer.
LES OGSÅ: Stor test av presise riflerigger
Nysgjerrige dyr
Skyt selen på grunnest mulig vann, og ikke dypere enn 10–15 meter. Felte dyr er enklere å lokalisere på sandbunn, og jobben er enklere jo større grunne du har.
Ikke forhast deg med å skyte. Selv om de har sett deg, er det ikke sikkert de flykter. Det erfarte vi selv også under jakta: På godværsdager brydde de seg ingen ting om oss, selv om vi var synlige. På dager med mye vind måtte vi derimot opptre mer varsomt for å få dem nært.
Selen er veldig nysgjerrig, så du kan gjerne plystre og lage rare lyder. Det kan gjøre dyrene mer nysgjerrige, slik at de kommer nærmere og inn på skuddhold.
– Du kan også legge ut ei blåse innenfor skuddhold der selen ferdes. Det kan vekke deres nysgjerrighet slik at de svømmer bort for å undersøke. Og får du skutt en sel, er det lurt å legge den ut synlig på en stein som en «lokkedue», tipser Jo Inge.
Sosiale: Sel er sosiale dyr. Steinkobbene legger seg gjerne sammen på grunner og skjær for å hvile når sjøen faller. (Ill.foto: Åsgeir Størdal)
Ikke skyt i flokken
Selen er flokkdyr og liker seg i faste områder. Har du funnet et område der det ligger sel og soler seg på steinene, kan det fort dukke opp flere. Jo Inge frarår likevel å skyte når du har en større flokk foran deg:
– Du vil skremme vekk alle de andre når du skyter. Det er også årsaken til at jeg anbefaler lyddemper: Mens et lyddemperskudd nesten kan se ut til å gjøre dem mer nysgjerrige, vil et kraftig smell gjøre at dyrene ikke kommer tilbake på en lang stund, forklarer Jo-Inge.
Så dersom flere seler ligger på steinene, anbefaler han å støkke dem forsiktig ut i vannet. Ofte vil de da bare svømme rundt i området og legge seg på steinene igjen, en etter en. Hvis de ikke får med seg at «kompisen» blir skutt, kan du skyte flere ved å ha litt tålmodighet.
SVEIV: Sveivene er det vanlig å koke til grytekjøtt, gjerne etter at de har ligget i saltlake.
Den magiske oljeflekken
Sjansen for skadeskyting er liten når du skyter sel i vannoverflaten: Enten treffer du vannflaten, eller så treffer du dyret i hodet. Vær likevel oppmerksom på at haverten har et litt langt, hestelignende hode, slik at du risikerer skadeskyting hvis du treffer neseregionen ved sideskudd.
Når selen løfter nesen mot himmelen, slipper den ut luft for å dykke. Da bør du holde igjen skuddet, for ellers vil dyret synke raskt. Får du skutt før utpust, vil selen som regel flyte og være enklere å berge uten at du må dykke.
Kan du se en oljeaktig flekk på sjøen etter skuddet, har du truffet. Det er en av årsakene til at det er best å jakte i rolig sjø: Det er enklere å lokalisere flekken uten for mye bølger, og oljeflekken flytter seg raskere i bølger og vind.
Den siste olje: Den blanke flekken som skimtes på sjøen omtrent midt i bildet, kommer fra en påskutt sel.
Slik berger du fangsten
Når du har skutt, finn to punkter ut mot sjøkanten (eller legg ut to steiner) som du kan sikte over mot skuddstedet. Skuddstedet er vanskeligere å finne igjen enn du tror.
Dra ut med båten, gjerne to jegere, slik at en kan bruke dykkemaske/ sjøkikkert mens den andre holder utkikk og styrer båten. Hold øye med oljeflekken og se etter blod.
Fulltreffer: En nysgjerrig steinkobbe kommer innenfor skuddhold. (Ill.foto: Å. Størdal)
Når du har lokalisert selen, kan du kroke den hvis det ikke er spesielt dypt. Ellers må du ned i vannet for å hente den. Da er det lurt å ha med seg en så stor stein som du klarer å løfte:
Jaktmakkeren din gir deg den over båtripa når du er klar til å dykke. Hold deg fast i steinen, så bruker du mindre krefter på å komme deg ned for å hente selen. Når du har fått tak i selen, slipper du bare steinen og du vil få rask oppdrift.
Krok selen og dra den etter båten inn til land. Det er viktig at selen bløgges raskt og får blødd skikkelig ut med en gang dere kommer på land.
EKSKLUSIVT SKINN: Maria-Isabell Moen er en ivrig seljeger som preparerer og syr produkter av selskinn. Hvis skinnet skal gjennom maskin hos garveri, bør du ta kontakt før jakta starter og forhøre deg om hvordan du bør ivareta skinnet.
Saftig selbiff eller surt spekk?
Man hører stadig skrekkhistorier om usmakelig selkjøtt. «Myter», snøfter både de som jakter sel og de som kan å tilberede kjøttet.
– Årsaken til at selkjøtt lett blir harskt, er rett og slett at det er så sunt, sier vår seljakt-ekspert Jo Inge. Selkjøtt inneholder så mye flerumettede fettsyrer at det må behandles riktig, men da er det til gjengjeld svært smakfullt.
Han får støtte fra en entusiastisk Mads Nilsen, som har bakgrunn både fra selfangst og pølsemakerfaget gjennom tjue år. Nå jobber han for den populære butikken Eide Handel på Kvaløya utenfor Tromsø.
– Selkjøttet gir fantastiske proteiner! Uansett hva du bruker fra selen, så er det mørt. Sjøpattedyra lever i vektløs tilstand, og får en helt annen sammensetting i muskulaturen. Du kan egentlig putte hele selen i stekepanna, humrer Nilsen.
Fett, fett, fett
Noen har dårlige erfaringer fra da de var små, og det ble kokt hval- eller selkjøtt som lukta i hele huset. Roten til alt vondt, er det kraftige spekklaget rundt selen.
Absolutt alt fett bør fjernes ved partering. Vær også nøye med bruk av kniver: Bytt kniv mellom spekk- og kjøttlaget når du tar ut fileter. Kun små mengder harsknet fett kan sette merkbar smak på et stort stykke med selkjøtt.
Videre er det viktig at selen får blødd ut ordentlig rett etter skudd. Stikk fra halsgropa og lag et snitt nedover halsen. Legg gjerne selen slik at blodet renner ut best mulig. Deretter vommer du ut selen når den ligger på rygg.
Tilberedningstips
Sel har mye blod i muskulaturen. Før tilberedning kan du legge kjøttet i kaldt vann mens du forsiktig masserer ut blod, og bytt gjerne vann et par ganger. Da unngår du blod- og leversmak.
Det tradisjonelle bruken av selkjøtt er å steke ryggfiletene. Sveivene (finnene) og resten av dyret legges i saltlake og brukes til grytekjøtt. Det kan gi en viltsmak som noen nok opplever som i overkant kraftig, påpeker Nilsen. Selv slår han et slag for å bruke selkjøtt på helt andre måter.
– Vi har grillet hele ribber, lettsaltet, røyka og laget pålegg og snacks. Jeg har fått gode resultater av å varmrøyke fileter med bøkeflis eller en miks av bjørk og bøk.
Mads nevner at asiatiske smaker med ingefær, chili og koriander og gjerne innslag av sødme passer godt til selkjøttet. Men for dem som vil gjøre det enklest mulig, går det også helt fint å steke centimetertykke fileter og servere med Toros viltsaus, poteter, champignon og stekt løk.
Hvis du ivaretar og tilbereder selkjøtt riktig, er det vanvittig mørt med en nydelig viltsmak. Som skeptiker og førstegangsspiser av kobbekjøtt, kan jeg bekrefte dette – rett og slett en delikatesse som nesten smelter på tungen!
